Da Aftenbladet glemte Jesus!

av
Terje Høyland

Stavanger Aftenblad feirer 125 år i høst – med et program så og si uten fokus på tema som kirke og tro. Hva forteller det om oss som kirke?

125 årsjubileet til Stavanger Aftenblad blir uhyre spennende. Svært mange viktige samfunnsspørsmål skal opp og frem i løpet av jubileumsmarkeringen. Samtidig er det oppsiktsvekkende at ikke en eneste programpost gjenspeiler at hele konsernet fødtes ut av den kristne bevegelsen. Tipper man kommer innom det i gjennomgangen av 125 år på 125 minutt, men hvorfor reises ikke den fremdeles oppegående og slagkraftige vekkelseskristendommen opp i sin rolle som global aktør og lokal samfunnsbygger?

Spørsmålet går mest av alt til oss som er kirka. Er vi iferd med å melde oss ut av samfunnet? Har vi glemt viktigheten av å være frimodige? Hvem andre skal være kirke om ikke kirka er det? Oppdraget fra Gud om å lære bort alt det Jesus gjorde og sa, gjelder fremdeles og fjerner vi dette så står grunnpillarene i det norske samfunnet i fare. Kirka er kalt til å stille seg på siden av dem som ingen tar kampen for. Hvor ble vi av? Kommunen gjør en omfattende jobb med integrering av nye landsmenn. Flyktningekontorets mange tiltak inspirerer og imponerer. Likevel er det ca. 50% av alle som er ferdig med Introprogrammet som ikke klarer å finne jobb. Gjett hva som ville skjedd om kirkas nettverk inn i mange av byens bedrifter hadde blitt satt på saken?

Kalde krefter får lov til å prege stadig mer egoistiske valg i landet vårt. Vi fjerner oss fra å være fredsnasjonen, bistandsnasjonen, dugnadsnasjonen, godhetsnasjonen. Det kan vi sutre lenge over, men hva skjer om kirkas hundretusenvis av aktive medlemmer velger å bidra for et varmere samfunn? Hvem stopper oss? Ingen!

Hvem andre enn kirka ser vi for oss skal drive misjon? De fleste misjonsselskap har faset ut misjon og driver mer og mer med bistand,nestekjærlighet og diakoni. De protesterer sikkert på mine påstander, men det holder å se på deres instagramkontoer, websider, innsamlingsaksjoner og nyhetsbrev. Likedan vil en kikk på den økonomiske fordelingen mellom bistand og misjon gi et oppsiktsvekkende bilde. Det er i all hovedsak alt annet enn misjon som profileres, selv om de alle har nettopp misjon i sine navn. De vil trolig forsvare seg med at det er unaturlig å skille mellom misjon og bistand. Det er jeg enig i, men det ivaretas av kirkas helhet. Vi har mange gode bistandsorganisasjoner. Hvem skal profilere misjon om ikke misjonsselskapene gjør det? Hvorfor har vi godtatt og underlagt oss spilleregelen om at tro bør være en privatsak?

Hvem andre skal drive misjon om ikke kirka, deres organisasjoner og deres folk? Misjon kan man fra ulike hold prøve å plassere i fordums tid,men misjon har i alle generasjoner forvandlet samfunn til et bedre sted å være. I Norge ble folk frelst ut av overstadig fyll, gambling og fattigdom. Hele grunder-tankesettet som har drevet Norge frem, kommer i stor grad fra den haugianske vekkelsen som kombinerte business med kristen tro. Du kan enda, den dag i dag, se forskjell på nabobygder hvor Haugebevegelsen kom og ikke kom. En har høy velstand og en rekke hjørnesteinsbedrifter, mens den andre sliter med dype sosiale utfordringer. Misjon har i de fleste tilfeller ført til nye muligheter. Ekstremt viktig for samfunnet og enkeltpersoner. Det samme skjer nå f.eks i Asia og Afrika. En buddhistisk landsbyleder i Kambodsja fortalte meg:«Hver gang en familie blir kristne, blir landsbyen vår et bedre sted å være.»

Hvis kirka slutter med misjon, hvem skal da sette Jesus på dagsorden? Hvem skal da formidle de livsforvandlende verdier og fokus som Jesus-livet innebærer? Ikke skyld på Aftenbladet i hvert fall, de er nok mer et speil av de holdninger vi selv som kirke godtar og er med på å underbygge.  

7
.
9
.
2018

Kommentarer

Siste blogginnlegg