Kan du ikke bare gi meg et svar?!

av
Andrea Gotuholt Lunde

Kunsten å fortsette å stille spørsmål

"Drit i! Kan du ikke bare gi meg et svar!" Frustrasjonen var til å ta og føle på over responsen studenten fikk på spørsmålet han hadde stilt. Det er ikke det at jeg ikke har lyst å svare når folk stiller meg spørsmål, men som lærer og mentorgruppeleder har jeg oppdaget at det veldig ofte kan være like fruktbart å sende spørsmålet tilbake. "Hva tenker du om det?" Oftere enn ikke fører det til gode samtaler og refleksjoner. Og det hender ikke så sjelden at den som satt med spørsmålet i utgangspunktet også greier å finne frem til et godt svar etter litt frem og tilbake, noen innspill fra klassekamerater og hjelp på veien. Etter å ha jobbet litt med saken rett og slett.

Unger er generelt sett gode til å stille spørsmål. Man skal ikke tilbringe mye tid rundt en treåring før man blir nødt til å svare på ting man ikke har tenkt over før eller som man ikke har trengt å forklare på veldig lenge. For hvorfor er egentlig håret mitt krøllete? Hvorfor gråter du når du er lei deg? Hvorfor smaker buser så godt hvis det ikke er meningen at vi skal spise dem? Godt spørsmål!

Med tiden lærer vi mer, modnes og stiller færre spørsmål av buse-typen. Vi danner oss en forståelse av hvordan verden henger sammen, hva som er viktig og uviktig, hvem jeg er og hvem du er. For de fleste av oss blir dette etter hvert til et innfløkt nettverk av tanker, meninger, sannheter og kunnskap som settes sammen og holdes sammen i et system som rommer utrolig mange elementer, som for eksempel identitet, verdensbilde, idealer og religiøs tro.

Det er ikke til å stikke under en stol at det krever arbeid å finne gode svar på vanskelige spørsmål, enten det er av den teoretiske klasseromsversjonen eller personlige trosspørsmål. Som regel er heller ikke de enkle svarene de beste svarene, og ved å stille spørsmål når jeg ikke vet svaret på forhånd er risikoen tilstede for at jeg finner svar jeg ikke liker. Hva gjør jeg hvis jeg finner ut at det jeg trodde var sant ikke er det likevel?

Det er krevende å stille spørsmål som ikke passer inn i tankesystemene våre, for ved å stille spørsmål ved én ting må man potensielt tilpasse resten av systemet etter hva man finner ut. Plutselig må identitet, gudsbilde eller verdensbilde på bordet og opp til diskusjon for å få systemet til å henge sammen igjen. Det er kanskje en av grunnene til at det etter hvert blir så lett å ikke stille like mange spørsmål. Ved å holde oss mer på overflaten slipper vi de ekstra rundene for å få de nye svarene vi oppdager til å passe inn i systemet vårt. Det er behagelig, men dessverre tror jeg vi går glipp av mer enn bare ubehag eller arbeid, vi går også glipp av muligheten til å tilegne oss verdifull ny innsikt, finne bedre løsninger eller oppdage nye perspektiver.

Som person er jeg skrudd sånn sammen at jeg ikke liker nye ting særlig godt. Noen er sånn at de synes det er fantastisk spennende å gjøre ting som aldri har vært gjort før, og vil egentlig aller helst gjøre ting forskjellig hver gang. Jeg er stikk motsatt, og vil helst gjøre alt likt hver gang, fordi det gir meg en opplevelse av trygghet og stabilitet. Jeg har måttet lære og må hele tiden øve på å stille spørsmål og å lete etter nye svar selv om jeg tror jeg har svaret fra før. Det håper jeg også å lære videre til studentene mine på IMI Institutt; at det er ikke farlig å stille vanskelige spørsmål, at det er ok å ombestemme seg, at det er lov å ikke alltid ha svaret med stor S og to streker under. Det utfordrer og strekker oss slik at vi ikke slutter å vokse i innsikt og visdom, og det hjelper oss til å være ydmyke når vi møter mennesker som har andre meninger enn oss.

14
.
5
.
2018

Kommentarer

Siste blogginnlegg