Å leve familie!

Vi befinner oss i Thailand, like på grensa til Kambodsja. Da koronapandemien rammet landet tidlig i 2020 begynte myndighetene raskt å stenge ned. Alle større arrangementer ble avlyst, skoleferien ble forlenget med en måned, grensene mellom ulike provinser ble stengt og hovedflyplassen i Bangkok kansellerte nesten alle flyvninger inn og ut av landet. Menigheten Shiwit Mai (Nytt Liv på norsk) i den lille byen Bankruad måtte også avlyse alle sine arrangementer for en periode. I motsetning til mange andre pastorer tok lederne her det med stor ro. Gjennom Agenda1 hadde de lært om å gjøre mennesker til disipler heller enn passive tilskuere. Da nedstengningen kom hadde de allerede i flere år trent sine medlemmer i å leve i relasjon OPP til Far, INN til andre kristne og UT til dem som ikke tror.  Nå viste det seg at den enkeltes liv med Gud ikke ble borte når fellesskapet måtte ta en pause. Snarere tvert imot.

Siden folk ikke kunne komme til kirka, ble fokuset flyttet enda mer over på å gå dit folk er. Godhet ble viktigere enn før. Enkeltmennesker gjorde godt mot dem i samfunnet som sleit ekstra. Et team tok initiativ til å kjøpe masker og dele ut på sykehuset hvor de var i manko på utstyr. Andre begynte å lage mat til dem som satt med den krevende jobben å kontrollere inn og utfart i regionen. Lederteamet begynte å dra på besøk til de ulike medlemmene for å hjelpe dem fortsette å leve livet med Gud i hjemmet.

Etter hvert som samfunnet gradvis åpnet seg igjen kunne kirka møtes til gudstjeneste på søndager. Ikke bare møtte de rundt 50 som har hørt til menigheten tidligere opp, også stadig nye begynte å komme. Det begynte å bli trangt om plassen, og lederskapet bestemte at de måtte flytte en vegg for å få plass til flere. Det løste problemet – i cirka to uker. Da var det igjen så fullt at de måtte ta grep og bygge ut, både hovedrommet og rommet der søndagsskolen samles. Nå, noen måneder etter gjenåpning er de nesten 100 på gudstjeneste. Mange av dem er nye kristne, andre har kjent Jesus en stund, men har strevd med å finne et hjem etter flere erfaringer med maktmisbruk og dårlige menighetskulturer.

Pook, som går på Acta dette skoleåret, kommer fra denne menigheten, og når jeg spør henne hvorfor hun tror de vokser så mye peker hun på to ting. For det første, at menigheten preges av en enormt sterk familiekultur. Familieparadigmet speiler seg i hvordan lederne forholder seg til folka sine. I motsetning til slik det er i mange andre menigheter ser ikke lederne på seg selv som adskilt, som ”sjefer” eller viktigere enn andre. Tvert imot oppfører de seg som familie. De bruker tid med folka sine, spiser med dem, ler med dem og bryr seg om hver enkelt liv og vekst. Lederne drar stadig på besøk til familier som tilhører kirka, og flere og flere har begynt å henge seg på disse besøkene. Det har blitt noe man gleder seg til – tur med kirkefamilien!

For det andre trekker Pook frem at menigheten har et enormt stort fokus på å reprodusere nye ledere og la den enkelte tjene ut fra sine gaver. De bruker ”firkanten”, et verktøy som hjelper en med å trene nye ledere gjennom en prosess i fire trinn. I tillegg har de fokus på verktøyet ”femkanten” som handler om bevisstheten om at noen er hyrder, noen er lærere, andre profeter, evangelister eller apostler, og lar den enkelte bruke tida si basert på hvilke gaver akkurat de har. Begge disse verktøyene har de lært gjennom Agenda1. Hovedlederen for menigheten, Nong, som også er Pooks tante, og de andre lederne snakker stadig om Agenda1 og hvordan det har vært med å legge et godt grunnlag for det de gjør. Ganske fantastisk at IMI kan være med å bety en så stor forskjell – nesten 9000 km unna Stavanger!