Takknemlig for døden?

Mens Halloween har fokus på døden som mørkets krefter, som grøss og gru, har døden i kristen tro en helt annen funksjon. I en tid hvor vi mange steder har hatt det veldig godt, trygt og komfortabelt, har døden blitt en fiende. Men i kristen tro er døden noe mye mer positivt.

Paulus sier at om han lever eller dør, så hører han til hos Gud. Det gir trygghet inn i døden. Men det er mer. Samme Paulus sier at døden er en vinning. Aller helst vil jeg dra herfra sier han, men hvis det er til nytte for Gud og oppdraget så blir jeg. Det er litt motvillig. Hvorfor er døden en slik venn for Paulus og for oss andre som tilhører Pappa Gud?

Døden er blitt mållinja. For Jakob Ingebrigtsen er mållinja det han ser inni seg. «Når smerten river i hjertet» som Sondre Justad synger det, når Jakob må helt i bånn og hente siste rest, når farten utfordrer den ene verdensrekorden etter den andre, så er det mållinja som forandrer alt. Han har fullført løpet og bevart troen sa de ofte i begravelser før i tida. Døden er der vi får hjemlov, der vi har fullført vår del av oppdraget og gått over linja til belønning, hvile og fest.

Jeg har hatt gleden av å intervjue 4 personer som har vært døde og blitt vekket opp igjen. En av dem forteller at han kom til en slags port og folka som stod der spurte: «Hvor mange kristne er det i familien din?» «Nei, det var bare meg» svarte han. «Da vil vi at du drar tilbake». «Men før jeg dro tilbake fikk jeg se lenger inn i himmelen,» fortalte han «og der så jeg hus fly forbi». Og jeg tenker, ja hvorfor ikke? Himmelen, der den mest kreative kraft er, må bli en fest! Det må bli ut av alle bokser. Fytti, så gøy det skal bli! Som Kaizers synger i ompa til du dør: «tenk Sven, kor godt det skal bli i himmelen.»Selv om Kaizers nok så for seg at Sven Korner ikke havnet der, så er de på sporet av at himmelen er et svært godt sted.

Vi som tror på Jesus er gitt et oppdrag om å hjelpe stadig flere tilbake til Pappa Gud. Det er et liv og et oppdrag som gir dyp glede her og nå, men som også koster i å prioritere tid, penger og fokus radikalt annerledes enn det resten av samfunnet heier på. Det skjer at vi må hente reserver helt i bånn, men vi har mållinja for øye.

Hver siste helg i oktober er det Unådd-konferanse. F.o.m. 2024 flytter Unådd til IMI i Stavanger etter fem gode år i Credokirken i Bergen. På Unådd-konferansen får jeg sitte ned og høre på folk som er blitt banket opp fordi de tror på Jesus og vil dele Ham med andre. I India f.eks har mange kristne ledere blitt banket opp med stokker. De kjeppjages ut av landsbyen fordi de fortalte om frihet, håp og tilgivelse i Jesus. Andre kristne i verden lever med en fatwa over livet. Det betyr at om noen finner dem er det tillat å drepe dem, i følge radikale muslimske ledere. Men de gir seg ikke. De gønner på og fortsetter å dele de gode nyhetene slik at enda noen flere kan erfare døden som en port inn til fest & feiring! Det gjør inntrykk!

Døden er der vi får hvile ut etter fullendt oppdrag. Budskapet om Jesus har hast. Hver dag trekker vi inn i Guds nærvær for å hvile ut og for å få alt det vi trenger for oppdraget. Døden blir en venn. Takk Gud for at tidspunktet for fullendt oppdrag er i hans hender. Når den tid kommer er det en tid for sorg, men enda mer for feiring av fullendt løp.