Arveoppgjøret

Møtet

Et av de største øyeblikkene i livet mitt var da min kone og jeg introduserte mine foreldre for våre nyfødte tvillinger. Noe av det handlet naturlig nok om hva vi selv nettopp hadde vært gjennom. Den ufattelige realiteten at to nye mennesker var kommet til verden og kunne ses, høres, luktes og tas på. Vi stod ansikt til ansikt med to bittesmå personer som var så håpløst sårbare og avhengige av oss som foreldre. På den andre siden hadde min far på denne tiden hatt en nedadgående helsetilstand. Den ufravikelige slutten for mitt største forbilde kunne skimtes. Det enkeltstående bildet som brant seg inn i minnet mitt er blikkene i øynene på mine foreldre idet de får øye på sine barnebarn. Det var blikk som bar på noe større enn jeg klarte å gripe eller ta innover meg der og da. De rommet liksom et helt liv av erfaringer, uten snev av hovmod, men bærere av en dypere og klarere distinksjon og erkjennelse av hva som var «hyggelig» i livet - og hva som var «virkelig viktig». Og hvor enn overveldende og surrealistisk en fødsel opplevdes for meg som far, så tok det meg at mine egne foreldres øyne vitnet om et enda større perspektiv og en enda større takknemlighet enn jeg hadde forutsetninger til å fatte.

Faderen

Mange steder i bibelen møter vi beretninger og avsnitt hvor Guds perspektiv utfordrer vår ofte individualistiske tilnærming til livet – og som gjerne benytter oss selv som utgangs- og endepunkt. Individualisme fikk et symptomatisk utslag når jeg for noen år siden gikk til min (landsdekkende) bank for å be om opprettelse av felles konto sammen med min kone. Det hadde kundebehandleren aldri hørt om! Det endte med at den ene av oss kunne få lov til å være disponent på den andres bankkonto. Før jeg fortsetter må jeg understreke at individualismens tankegods har utvilsomt hatt uvurderlig positiv betydning for oss som lever i dag. Den har nok også tatt mange nødvendige oppgjør med skyggesider av kirkas egen historie. Men fra Faderens perspektiv virker den også å ha en klar akilleshæl.

I bibelen synes Gud å ha et større perspektiv. Han kan finne på å både ansvarliggjøre og velsigne hele folkeslag og mange slektsledd - til og med på grunnlag av enkelthendelser med enkeltindivid. Det er mindre grad av «deg» og mer «oss». Noen ganger oppleves disse skriftstedene som både rare og urimelige for et såkalt fritt, selvstendig og tenkende individ. Som barn av vår tid, og med vår iboende desperasjon etter å tilføre vårt eget liv verdi, kan det iblant føles som en provokasjon eller urimelig. Man opplever seg tatt for gitt, selvfølelsen trues, og man øyner en gud som behandler oss som brikker i et spill - et stort spill hvor noen brikker gjerne er mer essensielle enn andre. Er det virkelig sånn «Gud», og det såkalte «Guds rike», ser ut?

Arvingen

Blant mange skriftsteder og historier i Bibelen som gjør arveprosessen til et poeng, er livet og historien til Kong David. Fra enkle kår, og imot alle menneskelige odds og anbefalinger, ble han tidlig kalt og salvet til konge for Israel. Han kjempet i frontlinjen, gjorde personlige ofre, og ledet folket ut fra en status som flyktninger og inn i starten av deres historiske storhetstid. Samtidig som hans tabber og fall er såpass klare og veldokumenterte at de fleste av oss vil slite med å holde følge, så står likefullt hans historiske ettermæle igjen som «en mann etter Guds hjerte» sementert både i Bibelen og Israels historie. Så kanskje med én strek under svaret: David gav sitt liv i Herrens tjeneste. Med denne flatterende gudsfavøren i bunn var et av hans siste personlige ønsker og ambisjoner å få reise et hus som vitnet om Guds storhet, et tempel for paktkisten.

David fikk et «nei» i retur. Kronen på verket skulle tiltros hans sønn og etterfølger Salomo.

Fornærmelse og forvirring hadde vært mine egne reaksjoner. Kongens kan vi lese om i Første Krønikebok;

«Så befalte David at innflytterne som bodde i Israel, skulle samles. Han utpekte steinhoggere til å hugge ut steinblokker som Guds hus skulle bygges av. David gjorde klar store mengder med jern til spikrer i portdørene og til bindhaker, bronse i slik mengde at den ikke kunne veies, og utallige sederbjelker. For mennene fra Sidon og Tyros førte sedertre i store mengder til David. David sa: «Sønnen min, Salomo, er ung og uerfaren; men huset som skal bygges for Herren, må gjøres så storslagent at stedet blir kjent og hedret i alle land. Jeg vil derfor gjøre forberedelsene for ham».

1. Krøn 22, 2-5

Ved første øyekast får jeg inntrykk av at David bare overser Guds befaling og setter i gang med arbeidet likevel. Inntil jeg får tak i hjerteslaget: «Greit. Om ikke jeg får reise tempelet, så skal jeg i hvert fall gjøre mitt for at mine etterfølgere får de aller beste forutsetninger for å gjøre det».

Å leve for noe større enn seg selv

«Å leve for noe større enn seg selv» har blitt et svært viktig perspektiv som gjennomsyrer bibelskolen vår. Ja, hele vår bevegelse og vår menighetsfamilie. Det preger våre tilbud, våre konferanser, tjenesteområder og vår hverdag. Vi anser det som noe av det viktigste vi gir videre. Likevel kan svært få av oss tilskrive det vår egen fromhet. Det er simpelthen blitt overlevert oss. Mange av oss har selv erfart at mennesker, som meget vel kunne valgt å ha nok med seg selv og sitt eget, kjempet for oss. Mange av oss har erfart å bli tiltrodd oppgaver, redskaper og støtte i mye større grad enn vår CV har rettferdiggjort. Men det er gjennom arven at dette har blitt kultur. Det viktigste er ikke hva du klarer - vi klarer det.

Perspektivet i å leve for noe større enn seg selv handler heller ikke om «kollektivet på bekostning av individet», eller som en motsats til mangfold. Snarere er det på grunn av det. Det handler om at det kristne «instinktet», synliggjort gjennom Guds ord, er å søke ut for å inkludere, involvere og realisere. Den treenige Gud, skapelsen, Jesu frelsesverk og misjonsbefalingen vitner om dette. Det handler også om vår egen erfaring av at et egosentrisk liv fører oss på omveier og blindveier, noen ganger til og med på kollisjonskurs, i forhold til den historien Faderen selv virker å skrive. Det gir dessuten en større mening og retning å leve for noe større enn seg selv.

Overleveringen

Vi etterfølger alle noen. Ved å verdsette arven våre mødre og fedre har overlevert oss, så gjør vi deres erfaringer, seire og gjennombrudd til våre egne. Vi gjør også deres feiltrinn, tap og nederlag til våre dyrekjøpte erfaringer. Blir vi historieløse, så er vi oftest dømt til å gjøre våre forfedres tabber på nytt, og gå runder som ikke var ment for oss.

Vi leder alle vei for noen. Ved å verdsette og flittig forvalte formuen vår så gir vi våre etterfølgere de aller beste forutsetninger til å gå steder vi aldri var i stand til å gå selv.

Det aner meg nå at det var noe av dette jeg skimtet i blikket til mine foreldre da de traff mine barn.