Dyneløfting?

Metoo-bevegelsen har de siste månedene tatt offentligheten på en måte få kunne forutse. Årets navn i Time Magazine er en ting. Her i Norge har den satt dagsorden, skapt nye samtaler, og avdekket ting i politikk, medier og andre sammenhenger som mange neppe var klar over. Først og fremst er det selvsagt viktig at kampanjen tar tak i adferd og handlinger som ikke er akseptable. Men i neste omgang innbyr metoo til en rekke siderefleksjoner. En av disse er hvordan vi snakker om sex, grenser, og det som rører seg på innsiden vår.

Når kirka og kristne forsøker å snakke om sex og grenser, er antydninger om sexfiksering og dyneløfting ofte ikke så langt unna. Og noen ganger kanskje med god grunn. Jeg tror vi har mye å lære, og en viktig jobb å gjøre, i å finne språk for å snakke om sex på måter som ikke bare handler om rett og galt, innafor og utafor. Dessverre tror jeg vi litt for ofte har skygget unna den jobben, og i stedet blitt tause.

I min egen rytme for bibellesing innebærer et nytt år, at jeg også er i starten av Bibelens fortelling. Denne gangen har lesingen av 1. Mosebok minnet meg om at en tanke om at alt var så mye bedre før, eller for den del at det metoo avdekker skulle være beviset på en form for forfall, er en illusjon. I disse fortellingen møter vi helt fra starten av historier om utroskap, overgrep, lureri og løgnaktighet.

Jesus sier i Matteus 15 til sine disipler at «fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.» Sagt på en annen måte: Det som får oss til å gjøre galt, kommer ikke først fremst utenfra, men innefra. Enten man levde på 1. Moseboks tid eller i 2018 er det det som skjer i hjertet vårt som til syvende og sist representerer den store utfordringen.

Men Bibelen har også et annet budskap: At sannheten setter fri, og at det som slippes ut i lyset, i det åpne, mister mye av sin kraft. Vår store mulighet ligger i å kunne snakke om det som rører seg på innsiden, også av graps og mørke tanker og ideer, slik at det ikke får ta styringen over oss.

Noen av historiene vi har møtt gjennom metoo, antyder mangel på kultur for å si i fra, korrigere hverandre, og gi hjelp til at det som ikke tåler lyset ikke får lov til å fortsette å leve i mørket.

Ingen av oss kan garantere at ikke det samme som er avdekket i metoo historier kan finne sitt rom i våre hjerter. Men vi har alle mulighet til å bygge en kultur hvor det er trygt å snakke om det, og naturlig å utfordre hverandre, slik at beskyttelsen som ligger i lyset får hjelpe oss til gode valg.