«Er jeg god nok?»  

Spørsmålet er delikat å stille offentlig, fordi det tar utgangspunkt i oss selv på vårt mest sårbare. Det man hører og bringer til spørsmålet av personlig historie, erfaringer og kulturell bakgrunn vil legge klare føringer for konklusjonen. Og det er jeg ydmyk for.

Selv har jeg kommet til at påstanden «du er god nok akkurat som du er» oppleves som å bli utsatt for en bjørnetjeneste. Den leder meg inn i en selvforførelse hvor jeg møter meg selv i døra, og til slutt kommer utbruddet: «Snakk for deg selv - jeg er god på mange måter, men vil ikke ha over meg å være god nok!» 

Hver eneste dag utsetter vi oss selv for kollisjonen som ligger i det å kjempe for overbevisningen om at vi presterer «godt nok», når man på den andre siden møter den daglige, faktiske erfaringen av det motsatte - om man da har et snev av selvinnsikt. 

I lengsel etter akseptasjon fra både andre og oss selv gir vi etter for den søte løgnen, basert på en selv som en prestasjon. Det er godt og greit å ønske å være god, men vi har et problem om vår identitet er forankret akkurat der. Frarøver vi oss for noe dypere og langt bedre?

Du er elsket - en erfaring man egentlig kun gjør fullt ut når man lar seg bli tatt imot for både gullet og grumset man er og gjør.

Du er verdifull - en sannhet andre kun kan bevise om du lar andre se deg uten maska.

Jeg tror vi lever greit med vissheten om at vi presterer både godt og dårlig. Faktisk er det befriende å snakke sant om seg selv - så lenge man vet at noens kjærlighet tar imot. 

Der forandres jeg.