Vi vet ikke hva vi har før vi mister det

Å hilse på gamle venner med en god og varm klem.

Å juble sammen med mange hundre mennesker når julegranen tennes.

Å mingle og nyte god mat sammen på julebord.

Å sitte tett sammen og nyte en flott julekonsert.

Det er mye vi må ofre på grunn av smittevernhensyn under pandemien. Og ofte tror jeg ikke vi helt forstår verdien av noe før vi mister det. Kanskje det viktigste jeg har lært gjennom Korona-tiden er verdien av relasjon. Når mange av de sosiale arenaer vi før tok for gitt forsvinner, må vi være bevisst på å utnytte de mulighetene vi har for å skape fellesskap.

Gjennom Agenda1 Menighetsnettverk er vi i kontakt med menighetsledere fra 20 land. I snart ni måneder har det vært vanskelig eller umulig å besøke disse. Heldigvis har vi kunnet utnytte digital kommunikasjon til å møtes allikevel. Og vi har faktisk aldri hatt så tett kontakt med våre ledere som nå. Men det er begrenset hvordan du kan bygge relasjoner på nett. Og det er spesielt utfordrende å opprette nye relasjoner.

Mangelen på tette relasjoner har vært en stor utfordring i mange menigheter. Spesielt der gudstjenesten på søndag var det sentrale for folks tilknytning til menigheten, har det vært knalltøft. Gudstjeneste på nett fungerte en stund, men det er en dårlig erstatning for menneskelig samvær. Hvis vi reduserer menighetsliv til enveiskommunikasjon fra pastoren til folk som sitter hjemme, kan disse likegodt velge noe annet å se på søndag morgen. Og mange mennesker er blitt borte fra menighetene.

Kanskje den største utfordringen likevel er ensomheten som vokser når menigheten ikke kan samles som før. Det er ikke bare de gamle som sitter hjemme alene og kjenner på det. Også de unge mister fellesskapet. I dag skal en av de pastorene vi kjenner i USA begrave en ung leder i menigheten som tok livet sitt. Han sier at isolasjon og depresjon er en større fare for ungdom i hans by enn Covid-19. Og en kraftig økning i selvmordsraten bekrefter hans påstand.

Alle som deltar i Agenda1 sine lærefellesskap har jobbet med spørsmålet om hvordan vi kan snu fokuset i menigheten fra gudstjenester til hverdagslivet. Hvordan hjelpe mennesker å forstå at de ikke bare går i kirken, men DE ER kirken?

Her tror jeg nøkkelen ligger for at kirken skal komme seg gjennom Korona-krisen og bli enda sterkere på andre siden. Vi må prioritere de små fellesskapene (huskirker, cellegrupper, eller hva man måtte kalle disse) der mennesker møtes jevnlig for å dele liv, erfare Guds nærvær og hjelpe hverandre til å dele Guds godhet med andre. Vi prioriterer relasjon, både med hverandre og med dem som ingen andre ser. Det er ingen som har en bedre mulighet til å møte ensomheten i verden rundt oss enn kirken. Enten vi møtes i et hjem, går tur sammen eller bruker Zoom eller telefon, må vi ta tid til relasjon.

Ja, vi gleder oss til å klemme og mingle, til å stå i en folkemengde og synge og juble. Men vi kan ikke bare vente til smittefaren er over. Vi må bygge relasjoner i dag.