Fra soldekket på yachten!

I Kambodsja har vi bygget en struktur som gir oss familiebånd til ledere i alle landets 25 fylker.

Vitnesbyrdene som kommer vår vei under korona er om kristne som er blitt sterkere i sin tro, mange som blir døpt, nye huskirker er plantet og ledere som har fått hjelp til å tenke annerledes i krisetid. Men det er også noen krevende historier: «I vårt fylke er det 150 lederfamilier som sulter,» fortalte en. «De overlever ved å spise røtter de finner utenfor huset.» «I vårt fylke,» fortsetter en annen, «har økonomien kollapset. Mange holder seg hjemme og alle som selger noe har svært få kunder.» Grensa til Thailand har vært stengt lenge. Full krise. «Det er nå laget smuglerruter inn i Thailand hvor mellommenn smugler våre unge gutter inn i nabolandet for å jobbe. Foreldrene bifaller ordningen som eneste mulighet for å overleve.»

Vi er definitivt ikke i samme båt. Utfra statistikkene om vårt forbruk, ble krisa en gylden anledning til å flytte penger fra reise og restaurant til oppussing av hus og hage. Innimellom skjermmøtene og i permitteringstiden fikk vi tid til å oppgradere. Det har vært viktig at så mange av oss holdt forbruket oppe, sier økonomene. Det har gitt oss en bedre vei ut av krisa. Det var deilig at krisa inntraff på våren og at vi hadde så fint vær. Og vi har trolig satt ny rekord i antall steg vi som befolkning har lagt bak oss i vår og sommermånedene. Det er fullt mulig å gi et mindre gloriøst bilde av 2020 og det er mange som midt i alt har kjent at usikkerheten har tæret på, men jeg tror det er nyttig for oss å sette vår versjon av krise opp mot de som må selge guttene sine til illegalt jobbliv i fremmed land og spiserøtter for å overleve.

Et bibelsk perspektiv skal så få utfordre. Kapittel 4 i brevet til Efeserne handler om å velge mellom å gi djevelen eller Jesus rom. Litt ut av intet skriver Paulus: «Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det.» (Ef. 4, 28)

....så han kan ha noe å gi dem som trenger det!

Her bringes det inn et fokus som gjør noe med meg. Det er et siktemål for det å tjene penger som ikke følger forvaltningsprinsippene, det å ha en buffer eller å unne seg noe godt fordi vi fortjener det. Det er et fokus som stadig sikter mot å kunne gi bort mer. Et fokus på å trå til når noen andre trenger hjelp. Bufferen er ikke tiltenkt en hypotetisk tannlegeregning, men gjennombrudd i Guds rike og godhetsmuligheter overfor folk i ulik grad av nød.

Det som blir krevende er at jeg istedenfor å hjelpe en damer, lett fant økonomi til å oppgradere vinterhagen. Jeg har bestilt ny bil og jeg kjenner det er flaut å slippe folk inn på et skikkelig slitent bad. Jeg har et søk på Kjell Nupen bilder på Finn og lurer på å bygge hønsehus i hagen for å ha ferske egg hver dag. Joda, vi gir mer enn de fleste, vi lever mer nøkternt enn mange, men det er heftig grelt likevel.

Det begynner å demre for meg. Jeg vil noe annet, noe mer. Jeg lar meg enda inspirere av en familie i IMI-kirken som omregnet alt i valutaen «Bibler til Kina». Han jobbet med data, men de drøyde lenge å ha internett i hus, fordi månedsleie for wifi var enormt mange bibler til Kina. Skam er ikke motivasjonen her. Dårlig samvittighet har ikke noe plass i regnestykket. Jeg vil at pengene skal ha betydning! Ikke for min velstandsutvikling, men at de skal forandre verden. Valutaen kan være x antall som reddes inn i Guds familie, x antall som trår varig ut av fattigdom o.s.v

Jeg har lyst til å endre fokus. Jeg har lyst til å feire billigere strøm med at da kan jeg gi mer! Jeg vil feire lønnsøkning med at da kan kirka i Kambodsja hjelpe flere i nød. Det er et så befriende fokus i dette, men å gjøre endringen trenger jeg hjelp til. For det betyr å oppgi noe. Guds ild faller oftest på offergaver, sies det. Men jeg stritter imot. Jeg trenger å være en del av et fellesskap som hjelper meg i gang, som holder meg i fokus. En raushetskultur, der det går sport i å hjelpe andre. For fornuft, markedsøkonomi, egne lyster og behov de roper som Karius og Baktus: ikke gjør som mora de sier, Jens, ikke gjør som Jesus’en din sier, Terje, ikke gjør det......eller?