Frimodig tro

Bil og koffert var pakket, og både jeg og resten av familien hadde retning mot sommerferie i Frankrike. Så begynte et eller annet å skje på mobilen min. Jeg skjønte at det kunne være verdt å sjekke vg.no. Og ganske riktig: Helt i fronten fant jeg et bilde av meg selv, IMI-kirken, og en overskrift som sa: «Får statstøtte til helbredelsesskole.» Responsen som fulgte de neste timene fortalte meg at fronten av vg.no må være noe av det nærmeste du kommer en nasjonal varsling. Alle fikk det med seg.

Hendelsen denne junidagen ga meg mulighet til å reflektere:Hva tenker jeg egentlig om dette? Oppleves det som en mulighet? Nå vet alle at de kan spørre meg, om de er på jakt etter noen som vil be for dem? Eller snakke om noe annet som har med tro å gjøre? Eller håper jeg egentlig bare at denne overskriften, i likhet med de fleste andre, er glemt innen ferieflyet returnerer?

Det er ingen hemmelighet hva jeg tror på. Yrkestittel og arbeidsgiver gir klare indikasjoner. Men overskriften etterlater liten tvil om at jeg tror veldig på det, om du skjønner.

Normalen for de fleste av oss er ikke eksponering i media, men tilsvarende situasjoner møter vi alle. Situasjoner hvor vi utfordres på om dette er en mulighet vi vil gripe - til å snakke om tro, og hva vi tror på - eller en situasjon vi ønsker å komme oss ut av, uten for mye eksponering.

Den siste måneden har vi snakket om Frimodig tro i IMI-kirken. Om hvordan vi kan gripe, og skape, muligheter til å snakke om troen vår på ulike måter. Målet har vært å se samtaler om tro bli en større del av hverdagen vår.

I boken «Learning to speak God from scratch» forteller skribenten Jonathan Merritt om overgangen fra å bo i bibelbeltet rundt Atlanta, hvor «alle» var vant til å snakke om tro, til å bo i storbyen New York, hvor få forstod hva han snakket om. Dette tok ham på en reise i å miste, for så å finne tilbake til, frimodigheten sin på samtaler om tro.

Underveis fikk han blant annet utført en undersøkelse, hvor mer enn halvparten av amerikanerne sa at de sjelden eller aldri snakket om tro.Og: Bare 13 prosent av bekjennende kristne sa de hadde samtaler om tro - med andre som tror, eller ikke tror - ukentlig. Tallene er fra USA, og ikke Norge, men antyder en tendens: Når det er mindre plass til tro i samfunnet rundt oss, er det lett for at vi som tror også blir mindre frimodige på å snakke om det.

Merritt sin prosess ledet ham også til å undersøke språk. Noe av det han fant, var at språk er med og former virkelighet. «Hvert ord er et vindu. Språket vi snakker og hører, former linsene vi ser verden gjennom»,skriver han. Og: «Når vi ikke bruker ord om tro, er vi mindre åpne for det som har med tro å gjøre. Når vi ikke har samtaler om tro, blir vi mindre formet av troen vår.»

Blir vi tause om tro, får den mindre plass, både i våre liv og samfunnet rundt oss. Men når vi snakker om tro, skapes rom for tro. Både i egne liv, og for andre.