Frivillig eller motvillig?

For noen uker siden arrangerte vi i IMI-kirken den årlige IMI-festen. Der innbys alle som har en eller annen form for deltakelse i IMI-kirken til å komme. Programmet er, foruten god mat, IMI-revyen, hvor staben underholder med mer eller mindre treffende humor og selvironi, og utdeling av årets frivillighetspriser. Hvordan velge ut noen som får offentlig (og fortjent!) heder framfor andre?

Det manglet ikke på gode kandidater, det er mange frivillige i IMI som gjør en trofast innsats år etter år. I tillegg er det mange som har en såkalt usynlig tjeneste. Det er bare noen få som ser det de gjør, og de stikker seg ikke fram selv heller. Det er vel helst slik at det er hvis tjenesten ikke blir utført at folk merker det. Men heldigvis er det mange i staben som er flinke til å nominere sine frivillige.

Frivillighet gjør at samfunnshjulene går rundt.

Frivilligheten er noe som er viktig i samfunnet. Statistisk sentralbyrå estimerer den samlede frivillige innsatsen til å utgjøre 150.000 årsverk i Norge. Det har aldri vært mer.

Frivillige motiveres særlig av å kunne lære noe, samt å handle i tråd med sine verdier. Yngre tenker det er bra for karrieren, mens eldre i større grad ønsker å føle seg betydningsfulle, utgjøre en forskjell i noe de bryr seg om og at det er kjekt å gjøre oppgaver sammen med folk med like verdier. (Se regjeringens hjemmesider for mer info.) 

I en menighetssammenheng spiller også faktorer som nådegaver, kall og hvem en har nød for en stor rolle. Vi stiller ofte to spørsmål i IMI-kirken: Hvem er du sendt til, og hvem er du sendt sammen med? Ved å våge å utfordre, dannes nye allianser og fellesskap, ofte på tvers av de tradisjonelle ”båsene”.

Skal frivillighet belønnes eller kompenseres for?

Hva så med belønningen for lang og tro tjeneste? Vår frivillighetspris gir ikke på noen måte kompensasjon for innsatsen, selv om det nok for mange oppleves som et kjærkomment klapp på skulderen. Jesus sa noe om dette: ”Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.” (Lukas 17, 10). Med andre ord: Hvis du gjorde det Gud kalte deg til å gjøre, trenger du ingen takk. Du gjorde det for Gud, og ikke for mennesker. Det at en får holde på med det en har kall til, enten det er heltid, deltid, overtid eller fritid er i seg selv belønning stor nok. Vi kan sammenligne det med en kunstner eller idrettsutøver. Det handler om lidenskap.

På den annen side har vi som fellesskap og menighetsfamilie et stort behov for å anerkjenne hverandre. Vi ønsker å bygge en anerkjennende kultur, hvor vi verdsetter mennesker fordi de er nettopp mennesker skapt i Guds bilde, ikke først og fremst for den arbeidsinnsatsen de gjør. Og når det gjelder frivillighet, er vi takknemlige for hver en time som legges ned i menigheten og i utadrettet virksomhet. Det gjelder dem vi har fått synliggjøre med frivillighetspriser år etter år, og dem vi ikke har fått øye på.

Hjertelig tusen takk!