Frykten for fellesskap

Ensomhet seiler opp som en av de mest alvorlige utfordringene i dagens samfunn. Andelen voksne som bor alene har økt kraftig og begravelser uten fremmøtte er ikke et sjeldent fenomen lenger. Ensomhetens konsekvenser har vokst så kraftig at de har blitt en del av kongens og statsministerens taler. Lokalpolitikere har satt ensomheten på sakskartet. Stadig færre våger et forpliktende ekteskap.  Svaret på ensomheten er fellesskap, men hva om det er frykten for fellesskap som begynte vår vandring inn i ensomheten?

Uavhengighet = frihet?

Uavhengighet er å ikke måtte trenge noen. Å skulle bli en byrde for noen er noe av det vi vegrer oss mest for. Vi vil ikke være til bry. Hvorfor? Dypest sett fordi vi tenker at det setter oss i gjeld til noen andre. Dette tankesettet kommer f.eks til syne hvis noen kommer med en julegave uten at du hadde tenkt å gi, eller julekort fra noen du selv ikke hadde sendt til. Vi ser det også når Godhet besvares med å ville betale for det eller oppleves vanskelig/umulig å ta imot. Eller spør deg selv: hvor mange ganger har du lånt verktøy, mat e.l fra naboen? Hvor mange ganger har du sagt ifra at nå trenger du hjelp? Statistikken viser at det er en nedadgående trend.

Når frihet handler om å være uavhengig av alle andre, bringes vi stadig lenger inn i ulike former for ensomhet. Når uavhengigheten blir rettesnor, så vil alt som begrenser denne «menneskerettigheten» bli en trussel. Kravet om egen uavhengighet vil kunne påvirke lojaliteten til arbeidsplass, venner, familie, Gud og kirke.

Samtidig som mennesker lengter etter fellesskap virker det som om vi er redd for at det koster for mye. Alle er enige i at fellesskap har en pris. Å velge tilhørighet innebærer at man i en viss forstand binder seg til f.eks faste møtepunkt, oppgaver etc. Andre har behov for å vite at de kan støtte seg på deg. Det virker ofte mye enklere og mer effektivt å gjøre en oppgave alene fremfor å skulle ta andre med i prosessen. I tillegg er folk forskjellige fra deg i et felleskap, noe som kan være krevende, og det er stadig flere historier om de som utnyttet felleskapet til egen vinning. Som en del av en kultur som har forvekslet frihet med uavhengighet vil selv disse forsiktige eksemplene være nok til å sky fellesskap. Det kan bli en forsterkende spiral som driver folk bort fra det man dypest sett lengter etter. Selv innenfor kirketenkningen settes det nå spørsmål om man trenger fellesskap for å tro. Mye høres fornuftig ut, og det er fullt mulig å diskutere disse enkelttemaene, men hva om man egentlig handler om en kultur av uavhengighet?

Hvor dypt går det?

I abortdebatten er et hovedargument at kvinnen skal bestemme over sin egen kropp. Samtidig er de samme kvinnene stort sett stille i møte med det som påføres kvinnebildet gjennom pornoindustrien. Det som kan virke selvmotsigende er logisk ut fra at frihet forstått som uavhengighet har gått så dypt i samfunnet vårt at det definerer etikk. «Ingen skal fortelle meg hva jeg skal velge» gir et frislipp av kvinnenedverdigende porno og en absolutt hardhet mot alle som utfra andre hensyn enn kvinnens eget valg f.eks. taler for å settebegrensninger i aborttilgangen. Eksemplene er mange, men poenget er at uavhengigheten er blitt kultur og har fått definisjonsmakt for samfunnets etiske valg. I vår tids etiske debatter ser vi at toleransen har fått yttergrenser og likedan er ikke tilgangen til uavhengige valg lik for alle. Jamfør debatten rundt foreldres rett til å velge skoletype for sine barn f.eks.

Frihet kan bare virkeliggjøres sammen

Idehistoriker Isaiah Berlin kaller uavhengighets-friheten for en «negativ frihet, en frihet fra noen og ikke frihet til noen». Velferdsstaten vår er bygd opp slik at den forsterker denne utviklingen. Vi får hjelp av staten til å ikke være avhengig av våre foreldre i oppstart av egen familie eller senere i livet ikke være avhengig av våre barn når sykdom begrenser slagkraften. Mye å være takknemlig for, men det har fått en bakside ved at det brakte oss inn i frihet fra alle og alt.

Vår tids demonbesettelser?

På andre kontinent er demonbesettelse konkrete ånder som kommer inn i folk, slik vi leser om det i Bibelen. I Europa er det lite av det. Kan det være at den negative åndelige påvirkningen er blitt intellektualisert? Kan den negative påvirkningen være en viktig pådriver i fryktkulturen vi har, i det materialistiske jaget vi stadig går lenger i og kan det være en del av den isolerende kraften som har gitt oss en økende avsmak for fellesskap? Kanskje, kanskje ikke, men det er ingen tvil om at de alle tre bringer oss bort fra noe gudgitt. Fellesskap, tilhørighet og det å hjelpe hverandre er helt fra skapelsen av grunnpillarer for at vi mennesker skal lykkes. «Gud så at det ikke var godt for Adam å være alene». Et av djevelens navn er «den som splitter». Hele syndefallet var nettopp det å få tatt mennesket bort fra det dypeste av alle fellesskap. Jesu død og oppstandelse åpnet veien tilbake til vennskap med Gud. Ikke lenger slaver, men barn, venner, familie. Hvis frihetstrang kan forvrenges til uavhengighetsjag, så lykkes djevelen i å ta oss inn i stadig dypere ensomhet.

Risikoen ved å tilhøre

At noe godt kan misbrukes betyr ikke at vi må slutte med det gode, men vi trenger å snakke om risikoen ved fellesskap og hvordan vi sikrer at den er så lav som mulig. Når fellesskap betyr ensretting og inngripende forventninger går fellesskapet fra å samle til å skille oss i innenfor og utenfor. Det må vi i enda større grad kjempe mot i vår tid, hvor frykten for fellesskap er stigende.

Vi tror at kirke først og fremst er familie. Det er slagkraft i fellesskap som ser på hverandre som utvidet familie. I en tid hvor en av våre store utfordringer er ensomhet så trenger vi å høre til, vi trenger å høre sammen, vi trenger hverandre. Det er en del av en dyp lengsel i oss alle.

Spørsmålet er: Hvordan hjelper vi hverandre til å vende tilbake til frihet levd ut i fellesskap?

Hva tenker du? Hva gjør du med din egen trang i retning av å ikke trenge noen andre?

Hva trenger du for å våge fellesskap igjen?