Gud er ikke fargeblind

Da taleserien «Brobygger – elsk muslimer» ble initiert var jeg litt todelt. Jeg ville virkelig at vi skulle vektlegge noe så viktig, samtidig var det litt uhåndterlig for meg. Ikke å skulle elske muslimer, selvsagt, men å vektlegge muslimer så spesifikt. Jeg uttalte jovialt at for meg var det ikke så mye forskjell på hverken muslimer eller tyskere eller nordlendinger. Dette mente jeg i ordenes beste mening, men møtte meg selv litt i døra da vi var i studiepermisjon nå i vår.

Geir og jeg pakket koffertene og tok med barna på en syv ukers studiepermisjon til Greenville, Sør-Carolina. Sør-Carolina er en vakker stat med strand og fjell og flotte byer, men som en del av sørstatene har den også en lang (og vond) historie i forhold til slaveri, raseskille og rasisme. Dette har også blitt synlig i kirkene. Den menigheten vi besøkte, Studio Greenville, har gjort dette til en av sine hjertesaker: å være et fellesskap som er «multidimentional». Med det ønsker de å si at de vil være et fellesskap for alle etnisiteter, kulturer og generasjoner. Et viktig middel for å skape et slikt fellesskap er å skape respekt, forståelse og verdi for hver enkelt sin historie.  

En av pastorene satte ord på at hun hadde omtalt seg selv som «fargeblind». Med det mente hun at det ikke hadde noe å si for henne  om noen var svarte eller hvite. Alle var, i positiv forstand, bare mennesker. Da var det en av hennes svarte venner som hadde svart: «Det er kanskje noe av problemet. Jeg vil ikke at du skal være fargeblind. Jeg vil at du skal se meg for den jeg er og anerkjenne meg og min historie». Det som i mine ører hørtes helt politisk korrekt og diplomatisk ut (fargeblind),var for noen andre helt feil stoppested. Målet burde jo ikke være å være fargeblind, å viske ut forskjeller oss i mellom slik at alle blir like, snarere å elske ulikhetene våre og hva hver enkelt bringer av farge og dybde til fellesskapet.

I åpenbaringen 7, 9 beskrives skaren foran Guds trone: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene». Det beskrives ikke en ugjenkjennelig masse av mennesker, men nasjoner, stammer, folk og tungemål. Jeg tror Gud elsker nasjonene, han elsker det som er ulikt og unikt og forskjellig for hver enkelt. Slik har han skapt oss og gitt oss verdi og sammen skaper vi en lovprisning som er han verdig.

Målet er å skape et fellesskap hvor vi kan anerkjenne det som gjør oss unike og glede oss over hva hver enkelt legger til av verdi i fellesskapet – fordi din unikhet bringer noe spesielt til bordet. Det er hva vi ønsker at felleskapet vårt i IMI skal være. Det forutsetter en positiv nysgjerrighet på andres historie, velvilje til å dele sin egen og et felles ønske om å høre sammen.  

På søndag 1. mai ønsker vi å feire at IMI Stavanger er et fellesskap som representerer over 30 forskjellige nasjoner. Vi er så takknemlige for dette! Bli med på G11 eller G18 (eller begge!), få et større bilde av mangfoldet i kirka og bli kjent med noen som har en annen unikhet enn din egen.

Vi sees!