Helbredelse og de der profetiske greiene

Jeg ble litt overrasket og forsøkte å fortelle i generelle vendinger om det å be for syke, men det ville hun ikke ha noe av. «Nei!» sa hun bestemt, «Fortell alt! Begynn med hvor mange som er involvert, hvordan man ber for syke, lovsangen, disse profetiske greiene… alt sammen! Jeg vil vite hva dere gjør og hvordan et Helbredelsesrom kan se ut. Og jeg advarer deg: jeg er skeptisk!»

Gatelangs på Cuba

Mens vi vandret gatelangs i 15-20 minutter for å komme dit vi skulle, fortalte jeg etter beste evne om prinsippene bak Helbredelsesrommet. Hvorfor vi ber for syke. Hvem som kommer til Helbredelsesrommet. Om kunnskapsord og profetiske tegninger. Hvordan mennesker kan teste ut om det er endringer i kroppen.  At vi alltid takker Gud for samtlige helbredelser, enten de skjer på Helbredelsesrommet eller gjennom skolemedisin. Om mennesker som kommer tilbake gang etter gang, og at de gjerne tar med seg venner og familie.

Jeg delte konkrete vitnesbyrd om helbredelser, men fortalte også om mennesker som vi har fått følge hele veien hjem til Gud. Hun hadde mange gode spørsmål og kom også med innvendinger. «Jeg er fortsatt skeptisk. Vi vil ikke ha noe pinsevenn-greier! Det er ikke i tråd med vår kultur.» Jeg lo og forsikret henne om at vi var fortsatt lutheranere, at vi var takknemlige for alle våre trossøsken, men at vår tro og praksis først og fremst var basert på Bibelen.

Ettertanke og flere spørsmål

Hun nikket ettertenksomt før hun ba meg fortelle mer. Jeg svarte med et motspørsmål. Hvordan kunne det å be for syke se ut i hennes sammenheng? Hadde de syke slektninger? Naboer? Venner? Hun fnyste høyt mens hun himlet med øynene og slo ut med armene. Var det noe de hadde rikelig av, så var det syke mennesker! I et samfunn preget av fattigdom og feilernæring, står det ikke akkurat på mulighetene til å praktisere. Hun begynte å fable om hvordan det kunne se ut hvis mennesker ble helbredet. Hvordan det ville påvirke menigheten, nabolaget og samfunnet!

«Hva hvis folk ikke blir friske?»

«Da ber vi igjen.»

«Hvor mange ganger kan man be?»

«Så mange man vil. Hvis Jesus kunne be for den blinde mannen i Betsaida to ganger, kan vel vi også be flere ganger. Er du ikke enig?»

«Jo.»

Hun tenkte seg om igjen. «Jeg tror på dette. Det som uroer meg, er at da må det få konsekvenser for hvordan jeg lever livet mitt. I neste omgang får det betydning for menigheten jeg leder.»

Jeg kjente en enorm respekt for denne kvinnelige pastoren som var fast bestemt på å ikke gå glipp av noe av det som Gud hadde for Cuba. Samtidig strevde hun med å forestille seg hvordan dette kunne se ut i menigheten og i lokalsamfunnet.

På vei tilbake sa hun: «Vi er ikke ferdige. Denne samtalen er ikke over. Jeg har flere spørsmål!»

Å prøve noe nytt

Et par dager etter var vi samlet igjen, og det var tid for å bestille noe å drikke. «Prøv en Malta.» Hun nikket bestemt. «Alkoholfritt. Veldig søtt. Veldig godt.» Jeg rynket litt på nesa, men hun feide bort alle innvendinger. «Du vet ikke om det er godt før du har prøvd det. Bestill en Malta!» Jeg lot meg overtale. Hun hadde rett, det smakte slett ikke så verst. Selv det som er uvant og fremmed, kan være godt og næringsrikt.

«Fortell meg om det profetiske!» Hun tittet på oss over brilleglassene. «Jeg er fortsatt skeptisk, bare så du vet det.»

Etter hvert som vi fortalte, stilte hun gode spørsmål. Vi forklarte og delte vitnesbyrd, og hun ble stadig mer stille. «Jeg tenker,» sa hun, «fortell videre!» Over ett par glass Malta delte vi historier om Guds inngripen i menneskers liv, og sammen fant vi ut at det kanskje ikke var så ille å prøve det som var ukjent og annerledes.

Betydningen av Agenda 1 på Cuba

Under Agenda 1 fikk vi be for flere syke, og mange delte vitnesbyrd om smerter som forsvant og kropper som ble forandret. Pastoren var tett på og observerte det hele. Da tre fra hennes egen menighet ble helbredet, forsvant det anspente uttrykket, og hun var glad og takknemlig.

«Takk for at du går sammen med meg,» sa hun. «Jeg trenger å tenke over dette.» Det var ikke vanskelig å forstå, og for oss var det et privilegium å få gå sammen med henne. Vi tenkte at dette kom til å ta tid, noe som selvsagt var helt greit.

Det viste seg at hennes tidsperspektiv var ganske forskjellig fra det vi forestilte oss.

Første søndag etter konferansen tok hun opp de tre kvinnene som hadde blitt helbredet under Agenda 1 og ba dem fortelle hva som hadde skjedd med dem. Etterpå sa hun høyt og tydelig: «Søsken! Jeg har endret mening. Fra nå av skal vi gjøre ting på en annen måte, og det første vi skal gjøre, er å be for syke.»

Deretter instruerte hun menigheten sin i hvordan de kunne be for de syke.

Agenda 1-teamet som var til stede på gudstjenesten måpte av undring, samtidig som de jublet over nytt liv for menigheten og håp for nabolaget.

Vår på Cuba

Vi var på vei til flyplassen da det tikket inn nok en melding fra vår gode pastorvenn:

«Nå har vi hatt møte med lederskapet i menigheten. Vi har innhentet vitnesbyrd fra folk i menigheten og sjekket at de fortsatt er friske. Alle i lederskapet er enige om at vi går for dette, selv de som ikke var til stede på Agenda 1-konferansen. I tillegg til å be for syke i menigheten, har vi bestemt oss for å undervise om disippelskap og helbredelse på bønnemøtene og på søndagene. I pinsen vil vi ha en bønnevake hvor vi søker Gud for profetiske ord til hverandre og menigheten. Når vi har fått øvd oss litt, vil vi invitere folk fra nabolaget.»

En liten gnist skaper lett en stor brann. Et ord fra Gud vender aldri tomt tilbake.

Det er vår på Cuba. På den ene og den andre måten.

Be for den cubanske kirken. At de skal få et nytt møte med Gud, og at saltet skal få smaksette og bevare det cubanske samfunnet. Be om mot og visdom for de fantastiske pastorene, og om glede, styrke og nytt liv.

Tenk, dette får vi være med på! Det er stort!