Hele kroppen!

Ingen funksjonsfriske mennesker ville kommet på å la være å bruke alle lemmene sine. Så hvorfor skjer akkurat det med Jesu kropp? Bibelen forteller oss som tror på Jesus:

Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham. (1. Korinterbrev 12,27)

Kirken er et fantastisk mangfoldig og fargerikt fellesskap med allslags herlige mennesker. De siste årene har vi i IMI-kirken blitt kjent med menigheter i mange deler av verden, ikke minst gjennom Agenda1 menighetsnettverk. Vi møter svært forskjellige kulturer, men Jesus bygger sin kirke i hver av disse, og hver av disse er unike. Hvordan kan det da ha seg at når vi ser på alle disse kirkene, er de aller fleste ledet av voksne menn? Det er nesten som om vi har valgt ut ett av våre lemmer og lar være å bruke de andre.

Kvinner‍

Hun visste ikke om hun ville våge å stå fram på scenen, men når den godt voksne og respekterte norske lederen presenterte henne, hadde hun ikke noe valg. Når han skrøt av henne og visste henne tillit, kunne hun gå fram på plattformen som han hadde laget for henne. Det var hans autoritet, og ikke hennes som gjaldt nå. Det var tydelig på kroppsspråket deres at de mannlige pastorene i tilhørerskaren var skeptiske til denne unge kvinnen. Men hun gikk på med dødsforakt. Hun delte enkle bibelske prinsipper om hvordan man gjør folk til disipler og fortalte historier om hvordan det skjer i hverdagen.

Etterhvert var det tydelig at pastorene fulgte med. De satte seg opp i stolene, nikket og smilte. Enkelte begynte å notere. Da hun var ferdig brøt det ut applaus! Det var en og annen pastor som fortsatt satt demonstrativt med armene i kryss, men enda viktigere enn responsen på undervisningen, var det at pastorene og de andre ledere fortsatte med å snakke om hvordan de kunne bruke disse prinsippene i sine egne menigheter. Blant disse andre lederne var det flere kvinner. En kunne ane hvordan de opplevde seg anerkjent. Og da de flokket seg rundt sitt nye forbilde i pausen og tok selfier med henne, forstod vi at disse kvinnene hadde begynt å få ny tro på seg selv og hva de kunne bety i sine menigheter.

I mange kirker er de viktigste lederoppdragene forbeholdt menn. Vi anerkjenner at det finnes flere måter å tolke Bibelen på og vil ikke problematisere at noen kirkesamfunn og organisasjoner ikke vil la kvinner være hyrder for menn. Uansett blir dette et underordnet spørsmål for oss. Vårt primære oppdrag har aldri vært å bygge kirker eller drive menigheter. Alt som har med ordninger for menigheter og gudstjenester er til for å hjelpe oss til å fullføre oppdraget Jesus gav oss:

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. (Matteus 28,19-20)

Hvis vårt fokus er på hvem som skal stå på talerstolen på søndag, da blir bibelsynet om kvinners tjeneste i menigheten ganske vesentlig. Men hvis vårt fokus er på å gjøre alle folkeslag til Jesu etterfølgere, da må trøkket være på mobilisering av ALLE. Og da må hele kroppen være i funksjon. Også kvinnene.

Lek og lærd

Det er ikke bare kvinner som blir holdt utenfor ledelse i de fleste kirkesamfunn, men også «lekfolket».For å bli menighetsleder, kreves det normalt en tung teologisk utdannelse. Mener det virkelig seks og et halvt år i akademia som gjør en person skikket til å lede en menighet? Da hadde verken Peter eller Johannes eller de andre som fulgte Jesus hatt en sjanse. Vi leser i Apostlenes gjerninger hvordan Peter og Johannes ble dratt inn foran det høye rådet etter at de hadde helbredet en lam tigger og talt om Jesus. Teologene ble satt ut:

Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus (Apg 4,13)

En Thai-prest var frustrert og ulykkelig. Han hadde vært ute i landsbyene og evangelisert og mange tok imot Jesus. Men de manglet både penger og tid for å kunne komme til gudstjenesten i byen på søndag og han hadde ikke tid og krefter til å reise ut til landsbyene for å følge dem opp. Alt lå på hans skuldre og ingen var fornøyd. Så på en Agenda1-samling der han hadde tatt med ledere fra landsbygda, gikk det opp for dem at ALLE kunne gjøre folk til disipler. Også kvinner uten utdannelse! I løpet av kort tid var noen kvinner i gang med å dele evangeliet og disippelgjøre barna i sin landsby.Flere år senere er det plantet menigheter i denne og andre landsbyer og presten utruster stadig flere lekledere. Hundrevis har kommet til tro og det vokser stadig!

Kirken trenger teologer og lærere. Men ifølge Efeserne 4,11-13, er læregaven bare én av flere som trengs for å lede en menighet. Igjen, hvis vårt fokus er talerstolen, blir teologen den sentrale lederen. Men hvis vårt fokus er på å gjøre folk til disipler, da må alle stille opp.

Alle kan være med

Når Jesu kropp skal vokse, er det behov for både menn og kvinner, lærde og ulærde. Det er også behov for alle generasjoner.Ja, både barn og ungdom kan lede og ta ansvar for andre. Vi i vesten kan ta lærdom av kirka i Kambodsja der også tenåringer blir utrustet til å lede nye huskirker. Og over hele verden ser vi barn som deler evangeliet med sine venner og inviterer dem til å følge Jesus.

Vi er kalt til å gjøre mennesker til disipler som gjør nye mennesker til disipler, og her er det ingen grenser. Alle lemmene må komme i funksjon. Hele kroppen!