Hva kjørelærer Bjørn lærte meg om livet!

Er du som meg, blir du kanskje fort fanget litt av livet. Det er egentlig litt flåsete å si, for det er jo i stor grad aktive valg en tar, hele dette livet, men av og til føles det litt sånn «alle baller i lufta -har alle fått på lue - smurt matpakke - søren, jeg glemte å ta den jobbtelefonen - hvorfor sover ikke babyen lenger enn til fem - når skal vi få truffet disse og disse - snart må vi få malt den benken utenfor - har du vondt i halsen nå igjen - jeg blir gal av alle smulene under bordet»-fokus. Fokus, ja. Eventuelt mangel på det. Fokus i alle retninger og fokus akkurat her og nå. På viktige og tidvis ganske uviktige ting. Eller, for min del trenger det ikke være småting og hverdagskaos heller. Av og til er det bekymringer eller andre krevende følelser som vokser seg store som fjell, så store at de skyggelegger alt annet rundt seg.

Av og til, midt i den virvelvinden eller midt i skyggen av bekymringsfjellet, hører jeg ekkoet fra min gamle kjørelærer Bjørn: «Hanne Therese, når du kjører må du ha blikket langt fram. Du må feste blikket mye lenger fremme enn bare det som skjer rett foran nesa di. Da kjører du hakkete og ufokusert, litt hit og litt dit. Holder du blikket på det som er der fremme, vil du automatisk få med deg det som skjer langs sidene, men ikke slik at det forstyrrer kjøringa. Da kjører du mer behagelig, mer kontrollert, mer fokusert». Han mente at både kjørefølelsen min og kjøreopplevelsen kom til å bli bedre om jeg lot være å la meg distrahere av alt som skjedde på sidene. Registrere det -så klart, men ikke gjøre det til hovedfokus. Tenk å erverve seg livsvisdom midt innimellom lukeparkering og bakkestart..!!

For det var jo livsvisdom det ble for meg. Å være klar over at der jeg retter blikket får innvirkning på hvordan hverdagen min er. Hvilke valg jeg tar, hvilke bekymringer jeg lar få bygge rede på taket og hvilke fokus som setter retning for kursen min. Det er skikkelig, skikkelig lett å gi plass til all slags viktige og mindre viktige ting som treffer meg i hverdagen. Jeg kan la meg distrahere og overfokusere på nyhetene jeg leser, på inntrykk fra sosiale medier, på neste husprosjekt eller erfaringer fra dagen og lande i det, kverne på det, ja, nesten meditere på det. I mengde tid, tanker og krefter jeg bruker på det, viser jeg at dette er skikkelig viktig. Eller jeg kan kalle en spade for en spade og si at de tingene der er en del av livet, men de er ikke Livet. Det er ikke det viktigste jeg hverken er eller gjør. Det er ikke de som definerer hvor jeg er på vei.

«Så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» står det i Hebreerne 12, 1-2 og i Kolosserbrevet 3,2 leser vi: «la sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden».

Ditt og mitt privilegium er å feste blikket langt frem. Helt frem. Hos Ham. Hjemme. Det har noe å si for her og nå. Å holde blikket festet mot Han som aldri forandrer seg, som aldri lar seg rokke eller overraske, som alltid er Håp, Liv, Sannhet. Han som alltid er gode nyheter. Hvis blikket mitt (og hjertet mitt) får hvile der, har jeg et helt annet utgangspunkt for alt det andre som livet er og byr på. I tillegg minnes jeg på at livet mitt er langt mer enn det som skjer her i mitt bittelille univers. Han har en plan for mitt liv, en fantastisk reise med Ham, og en Himmel som venter, når den tid kommer.

Så i dag. Se om du klarer å rydde deg litt tid og rom i tanker og hode til å lande litt igjen. Re-kalibrere, om du vil. Bare være litt hos Ham. Være sammen med Ham. Fortell Ham om alle de tingene du ser rett foran deg: det som bekymrer deg, det som gir deg glede, det du ikke forstår. Gi de til Ham. Lytt til hva Han har å si til deg. Hva Han har å si om hvem Han er i de tingene. Hva Hans perspektiv er. Da snakker vi fokus!

Vær velsignet.