Hva skjer på Vigeland?

Det er femte helga med møter hver kveld. Bedehuset på Vigeland har i flere år vært nær på nedleggelse. Bedehuset med 140 sitteplasser har de siste årene samlet 10-15 til samling en gang i måneden. Veien videre var ikke enkel å få øye på.

Sangevangelist Arthur Robertsen ble for en tid siden spurt om å ha møter der. Overraskende fort begynte folk å møte opp. Evangelisten talte ærlig om Gud og om oss mennesker. Det gir gjenklang hos mange og stadig flere kommer til møtene. Møtet består av mye musikk, spontane innspill og tale. Særegen bedehusmusikk strømmer ut fra piano, trommer, bass, trekkspill og gitar. For en eldre generasjon er sangene kjente, men etterhvert synger alle med, fra ungdommen til de eldste. Forbedere fra ulike menigheter ber med dem som kommer frem. Uansett hva det er. Det klemmes, det er en nydelig enhet. Ingen er her for å promotere seg selv eller egen menighet. Alle peker på Jesus når jeg spør hvordan de forklarer det som skjer.

Så begynner Jesus å berøre folk. Folk kommer med lengsel. Noen blir helbredet. Noen sier ja til Jesus. Mange vil bli fornyet av Jesus. Noen bekjenner synd og vil bli fri. Det er et enkelt møte hvor alle kjenner at de har noe å bidra med. Under sangen den fjerde helga tar en 16 åring mikrofonen og synger foran folk for første gang. Da vi møter ham på helg nr. 5 ser han ut som om han har sunget for folk i årevis.

Arthur har en nydelig måte å slippe folk til på. Historiene er allerede mange om de som nå gjør noe de aldri før har gjort eller finner tilbake til gamle talenter. Mikrofonen er åpen om du har et vitnesbyrd, et ord fra Bibelen eller en oppfordring.

Ingen husker helt når det skjedde, men ihvertfall på helg 4 er bedehuset fullt. På helg fem er salen utvidet til 250 plasser.  Alt er opptatt 45 min før tida. På loftet tar det fyr på bønnemøtet. På lørdagen er i tillegg overflow-rommet med 50 plasser fullt, på søndagen er alt fullt og køen står utenfor. En menighet annonserte i Fedrelandsvennen: lørdag drar vi til vekkelsen på Vigeland. Folk kommer fra nært og fjernt for å få med seg et møte i den lille bygda. Men om det er vekkelse, fornyelse eller oppvåkning, det er folka på bedehuset lite opptatt av. Se heller på det Gud gjør blant oss, så kan ettertida avgjøre hva dette var.

En kvinne forteller at hun hadde alvorlig grad av ME. I tre uker nå hadde hun vært fri. Hadde jogget flere kilometer før kveldsmøtet. Litt støl, men full av energi.  Ei med mye smerte i kroppen som hemmet henne betydelig, var nå helt fri på fjerde uka. En hel familie gav livet sitt til Jesus på søndagen. Betydelig mange ville ha mer av Jesus. En mann med smerte i høyre hånda skulle hilse på Arthur. Han strakk frem venstre hånda. «Hvorfor hilser du ikke ordentlig?» spør Arthur. «Jeg har så mye smerte i høyrehånda etter en skyteulykke,» svarer mannen. Arthur insisterer på å hilse ordentlig og tar mannen i høyrehånda. Plutselig begynner mannen å presse hardt og Arthur spør: Skal du knuse hånda mi? Men mannen begynner å strigråte. Smerten er helt borte. I Guds nærvær hadde hånda blitt helbredet.

Rolig står Arthur og teamet og formidler Jesus. Bibelen sier at du må ta et valg, sier Arthur. Det finnes en himmel og et helvete og du må velge. På min vakt kan ikke den sannheten holdes hemmelig, fortsetter han. På min vakt skal du ha fått en invitasjon til å si ja til Jesus. Hva du gjør med denne invitasjonen er opp til deg. En nydelig ærlighet på livet åpner opp for at flere vil riste seg løs fra alt det man har omfavnet som ikke er fra Jesus. Stadig flere kommer frem og må bli bedt for. Stadig flere vil bli kvitt synden som så enkelt fester seg.

Det er nydelig å være i et sterkt nærvær av Gud, men det er også krevende for noen av oss. Musikkstilen er annerledes og var mye utbredt for 40-50 år siden. Jeg snakker med mange og det er lett å gå seg vil i sin egen visdom og erfaring. Det er mulig å bli fornærmet i vårt såkalte intellekt. Det som sier at det ikke er slik Gud burde gå frem for å promotere sitt navn.

Men Gud smiler og ler. Det er som han har gjort det med vilje slik at nettopp vi som tenker at vi forstår oss på Gud og kirkevekst må lære det helt enkle rop som Gud kaller oss med gjennom et bedehus på Sørlandet: Gi meg rom! Gi meg rom i ditt liv, gi meg rom i deres gudstjenester, gi meg rom til å være Gud. Og veldig fort om du er på møte på Vigeland bedehus blir du klar over at Gud mener alvor når han sier Han vil bruke alt og alle!

Vi så det i Ashbury, vi ser det på Vigeland. Det er såre enkelt, det er lavmælt og ekte. Og Gud får mye rom til å gjøre sine mirakler, frelse og ny frihet.

Og igjen og igjen hører jeg Guds stemme: Gi meg rom! Gi meg rom!