Hvem oppdrar hvem?

I bokhylla hjemme står ei bok som heter «How children raise their parents» - hvordan barn oppdrar foreldrene sine. Dette er en av de bøkene jeg enda ikke har rukket å lese, men tittelen har festa seg. For den er ganske så sann, er den ikke? Vi har lett for å tenke at det er vi voksne som overleverer kunnskap, verdier, praksiser og mer vi sitter på, i håp om at de en dag skal gi det videre til noen andre.

Men i virkeligheten er bildet mye mer sammensatt. Det er ikke bare jeg som forsøker å veilede barna mine i skjermbruk, de ansvarliggjør meg tilbake. Det er ikke bare jeg som prøver å lære dem hvordan det er greit å omtale andre mennesker, de plukker opp når jeg selv ikke lever det jeg lærer. Og ut av mange samtaler vet jeg at jeg langt fra er den eneste som også åndelig talt har blitt utfordret av barnas frimodighet og naturlighet på å snakke om Jesus og sånn. Og altså: Treåringens sitat over, når hun sitter inne i stua og hører at doen skyller ned, men vasken ikke går på.

I kirka har vi et oppdrag: Å gjøre disipler. Det er ganske lett å tenke veldig skjematisk om det også. Jeg disippelgjør deg, du disippelgjør en annen, og slik går det ideelt sett i mange ledd nedover. Men er virkeligheten så enkel og strukturert?

I IMI-kirken snakker vi mye om menigheten som en familie. Det har blitt en hjelp for meg til å også se disippelgjøring gjennom en annen linse. For hvis disippelgjøringen skjer rundt bordet, i familie, så går jo læringen på kryss og tvers. Noen ganger lærer jeg av deg, andre ganger lærer du av meg. Og mange ganger er det noen andre også som bidrar.

I fjor hadde jeg en herlig intern. Peter fulgte meg i mye av det jeg holder på med gjennom skoleåret, med en tanke om at det skulle gi ham læring og vekst som disippel og leder. Jeg håper at han lærte noe. Men jeg vet jo at det gjorde jeg også. Peter så meg ikke bare på søndag formiddag, eller i forberedte undervisningssituasjoner på bibelskolen. Han så meg i allslags møter, noen av dem med spenninger, andre med flere spørsmål enn svar. Han så meg på trøtte flyturer hjem fra oppdrag. Han så meg når jeg brøyt vikeplikten og ble forfulgt av en illsint motorsyklist. Og mye mer. I den dynamikken ligger det ansvarliggjøring og læring som går begge veier.

Også i dette perspektivet blir høstens fokus, Kroppsbygger, veldig spennende. For i en veldig statisk forståelse av disippelgjøring, står du og jeg i fare for å primært bli formet av en person, med en bestemt utrustning. Det kan ha styrker, men definitivt også slagsider. Når disippelgjøringen skjer rundt bordet, på kryss og tvers, er det stor sjans for at flere nådegaver er representert. Det gjør bredden av hva jeg lærer og hvem jeg formes av mye rikere.

Jeg vet selv at jeg er enormt glad for å være i et team hvor et spenn av de fem gavene som omtales i Efeserne 4 er representert. Det gir meg tilgang til å ikke bare dyrke egne styrker, men vokse og utfordres av andre perspektiver.