Hvilket kjærlighetsspråk har Gud?

På høstens Åpen Himmel-konferanse hadde vi i IMI-kirken besøk av Oase-leder Eivind Arnevåg. Jeg må innrømme at jeg meldte meg på konferansen mer av gammel vane enn av forventninger til Arnevåg som predikant. Jeg hadde nemlig aldri hørt ham tale, og hadde heller ikke hørt noe om ham som taler. Det betyr selvsagt ikke at jeg var negativt innstilt, men nokså nøytral, vil jeg si.

Like fullt ble jeg positivt overrasket. Jeg likte både Arnevåg og talene hans. Skikkelig lekmannsforkynnelse rett fra hjertet! Hvis du ikke var der, gikk du virkelig glipp av noe. Arnevåg satte i gang flere tanker hos meg, og en av dem har jeg tenkt å dele med dere nå.

I en av talene var temaet nemlig kjærlighet. Kanskje ikke et kjempeuvanlig tema i en kirke, vil noen si. Arnevåg var innom Kjærlighetens fem språk (Gary Chapman). Det handler om at alle mennesker har behov for både å gi og ta imot kjærlighet, men vi har noen foretrukne måter å gjøre det på. Det er gjerne ubevisst, og det er her det ofte skjærer seg i parforhold når vi ikke forstår kjærlighetsspråket til partneren vår. De fem «språkene» er anerkjennende ord, tid, fysisk berøring, gaver og tjenester.

Det kan være litt sårt å erkjenne hvor behovet er størst. For min egen del, må jeg innrømme at jeg har vært en «junkie» på anerkjennende ord i perioder. Jeg har behøvd den type støtte når jeg har tvilt på meg selv. Men med årene (jeg er 49 år), har jeg begynt å sette mer og mer pris på tjenester. Hvis noen gjør noe for meg (det skal helst være uoppfordret, da), for eksempel holder døra åpen, eller tilbyr seg å passe kattene når vi skal bort, så blir jeg glad. Så kjærlighetsspråkene anerkjennende ord og tjenester er noe jeg skårer høyt på.

Det som skårer lavere hos meg er fysisk berøring, gaver og tid. Jeg er nok en av dem som har synes at koronaen kom med noen velsignede åpenbaringer. Jeg tenker på all klemminga i kristne miljøer. Ikke misforstå meg, jeg klemmer gjerne for å være høflig og når det er forventa. Men jeg har ikke savnet klemming i løpet av 1,5 år med pandemi. Gaver synes jeg også er vanskelig. Jeg er en som tenker at gaver skal være praktiske, det skal være noe vedkommende trenger eller har ytret ønske om. Så skal det ikke være for dyrt eller for billig. Her er jeg fullstendig på bortebane hver eneste gang. Til slutt er det tid. Min kone har tid som kjærlighetsspråk. Det tok det lang tid å finne ut av. Det var mens vi deltok på et ekteskapskurs. Jeg husker reaksjonen min da jeg fant ut av det. Når tid var det jeg hadde minst av og det var det som relasjonen trengte mest, måtte det en seriøs omprioritering til. Vi tok noen grep, og det hjalp.

Men tilbake til Åpen Himmel. Mens jeg satt og hørte Arnevåg tale om kjærlighet (og en del andre ting), kom jeg til å lure på om Gud har noen preferanser. Hvilke(t) kjærlighetsspråk foretrekker han?

Altså, i lovsangen uttrykkes kjærlighet til Gud ved anerkjennende ord. Moderne lovsang skiller seg gjerne fra gammeldags lovsang på den måten at vi nå synger sanger til Gud mer enn om Gud. Sånn sett er moderne lovsang i tråd med mange av salmene i Det gamle testamente, vi lovpriser Gud for hvem han er og hva han har gjort for oss – i du-form. For eksempel: «Du er den høyeste over hele jorden, ditt navn er opphøyd over alle andre navn.» Moderne lovsang har ofte blitt kritisert for enkelt språk, enkel musikk og repeterende strofer, men jeg tror Gud setter pris på den. De fleste av oss er ikke så kompliserte. Vi bruker vanlige ord og gjenkjennelige melodier. Og vi gjentar oss selv nokså ofte. Det gjøres jo også i bibelen! Se for eksempel Salme 136. Der har vi strofen «Evig varer hans miskunn» hele 26 ganger. Derfor: Ikke vær bekymra for at ordene og melodiene ikke er fine nok for kritikerne. Lovsangen din er bra nok for Gud.

Tid med Gud. Det kan være bønn, faste, lovsang, delta i gudstjenesten, huskirka/småfellesskapet, bibellesning, eller rett og slett bare å være stille i Guds nærvær. Hovedfiendene her er travelheten og tidsklemma. Det jeg har funnet ut funker best er rytme. Dagsrytme, ukerytme og årsrytme. Tilpasning til familiens og menighetens liv. Prioritet. Og så ta en fot i bakken innimellom og spørre seg selv hvordan det går. Har jeg blitt for travel nå igjen? På tide å justere i forhold til idealet? Men hvorfor bryr Gud seg om tiden vår, når han selv er evig? Det har selvsagt med vår relasjon til ham å gjøre. Hvis han ikke får førsteplass i livet, er han heller ikke på andre, tredje eller fjerde. Men dette ser ulikt ut. Får du ikke til å ta en stille stund med Herren alene, finn en bønnepartner.

Tjenester. Livet er praktisk, og det er Gud også. Noen tjenester handler om å tjene i menigheten med de nådegavene vi har fått. Det er en tilbedelshandling og en kjærlighetserklæring i seg selv. Og så har vi tjenester for samfunnet, og for enkeltpersoner. Jesus sa at det vi gjør mot en av hans minste, gjør vi mot Gud (Matt 25,40). Vi har også historien om den barmhjertige samaritan (Luk 10). For noen blir Godhetsuka en måte å koble seg på, for da er det organisert. Eller du kan gjøre det spontant. Boka Godhetseffekten (Egil Elling Ellingsen) kan gi inspirasjon til hvordan vi kan tjene andre med våre talenter og ressurser.

I forlengelsen av dette har vi gaver. Gud trenger jo ikke pengene våre, han har seddelpresse i himmelen. Men på samme måte som tjenester, er det noen som trenger at vi deler. Det vi har fått å forvalte, har vi også fått for å velsigne noen. Kanskje Gud minner deg på noen du skal gi noe spontant til? Flere av våre misjonærer lever «i tro», som man sier. Det betyr at det ikke er noen organisasjon som står i ryggen på dem med lønn, pensjon og sykeforsikring. Kanskje er det noen du skal gi for eksempel 500 kroner månedlig? Så kan vi glede oss sammen over at flere nås med Guds godhet. Menigheten trenger også frivillige gaver. Nåden er gratis, men det koster å bygge kirke. Jeg vil oppfordre til å ta givertjenesten med i bønn. Snakk med Gud om konkrete summer til du er der at du kjenner fred for hvor mye du skal gi. Gud elsker en glad giver, fordi han selv er en glad giver! Jeg kjenner noen opplever dette «kjærlighetsspråket» som sitt særlige kall, og de har stor glede av å få være med å gi til Guds rikes store sak. Det er ofte en tilkjempet glede.

Til slutt: Fysisk berøring. Gud er ånd, Gud er usynlig. Så hvordan kan vi vise kjærlighet til Gud i det fysiske? For det første har vi nattverd og dåp. Det er fysiske elementer (brød, vin og vann) som sammen med Guds ord virker Guds nåde og tilgivelse i oss og for oss. Det gleder Gud at vi deltar i dette, for det ingen ting han heller vil enn å elske oss. I tillegg berører av og til Guds Ånd oss på måter som overvelder oss. For noen er det en helbredelse av kroppen. Andre opplever Guds nærvær slik at det kjennes på kroppen. Latter, glede, gråt eller en følelse av Guds fred som overgår all forstand. Manifestasjonene varierer, men det går an å bli oppmerksom på Guds handling i oss og med oss. Da kan vi nemlig stanse opp og la oss bli berørt av ham.

Dette ble et litt langt blogginnlegg. Men hvis du har vært med så langt, har det forhåpentligvis inspirert deg til å uttrykke din kjærlighet til Gud på nye måter, ja, kanskje noe som er mer deg. Det var i alle fall meningen med å skrive dette.

Bjørn Wang

Høgskolelektor

HLT Stavanger

www.hlt.no/stavanger

‍