IMI + ACTA = SANT

For oss som jobber i bibelskolestaben, så vet vi av førstehånds erfaring hva det betyr å få leve tett på en levende og dynamisk menighet. Det vil si, noen ganger må vi innrømme at det krever litt ekstra å henge med i svingene på alt som lever og beveger seg i en menighetsfamilie full av engasjerte og dedikerte mennesker. Iblant hadde det fristet å være en bibelskole trygt plassert på en holme i byfjorden, mer isolert fra impulser utenfra og med inngåtte, forutsigbare rutiner og rammer. Men så kommer fort følelsen av isolasjon. Både fordi vi har sett gevinstene av å stå i en større sammenheng enn oss selv, men også for å unngå det som alt for ofte blir historien om viktige erfaringer i våre personlige liv; at «boblen» plutselig og brutalt sprakk i møte med endring og når tiden var inne for et nytt kapittel. For oss har det med andre ord vært helt essensielt å være en menighetsbibelskole, fordi da blir skoleåret for et startpunkt å regne, om man så drar videre etterpå eller blir i byen. Tilknytningen, erfaringen og kompetansen som man har brukt studieåret på å bygge seg opp mister ikke sin verdi, selv om tiden var moden for å komme videre og ting naturlig må se annerledes ut. Menighetsfamilien- og ikke bare minnet om det som en gang var - vil fortsatt være der for deg.

Så vet vi at det formative året på bibelskolen har vært fantastisk for menighetsfamilien også. Hvor mange mennesker har ikke blitt bedt for, møtt praktisk godhet og tjenersinn, blitt ledet inn i tilbedelse eller på andre vis hatt noen å støtte seg til, på grunn av de fantastiske studentene vi får lov å gå et stykke vei med? Hvor mange av våre ildsjeler, (u)formelle premissleverandører og ledere har ikke én gang vært gjennom det som bibelskoleåret bidro til å utvikle? Bibelskolen bidrar sterkt til å kontinuerlig skape opplevelser og erfaringer på tvers, som gjør menighetsfamilien rikere.

Våre felles verdier‍

Sammen deler vi felles verdier. På én side kan vi tenke om dette som en selvfølgelighet. Vi blir preget og formet av de vi bruker tid sammen med. På en annen side kommer ikke velfungerende relasjoner og fellesskap av seg selv. Vi må lytte til hverandre, oppdage og erfare sammen, og etter hvert finne et språk, en retning og en kultur for hvem og hva vi sammen ønsker å være.

Guds nærvær

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Matt 28, 19-20

Skatten vår er å vite at Gud er sammen med oss. Denne relasjonen kan både oppleves ulikt, men også fremstå «annerledes» for andre, alt etter hva en selv bringer, henter eller forventer av den samme relasjonen. Det bibelske vitnesbyrdet er historien om en person som trosser det å selv bli sviktet og tilintetgjort av oss, for å selv å fremkjempe en ny vei til å gjenvinne den samme relasjonen. Så elsket er vi av ham - og så gjerne ønsker han å være sammen med oss!

I dypeste forstand er vi først og fremst skapt til å være sammen med ham, og det er også ut fra dette samværet vi best fungerer, både som enkeltindivider og sammen. Vi vet at han alltid er nær. Samtidig det viktig for oss å gjøre valg på at vi er tilstedeværende der sammen med ham. Derfor er tid i bibelen, bønn og lovsang viktige steder å starte.

Guds familie

For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det.

1.Kor 12:14-18

Familie er ... familie. Jevnt og trutt blir ting ugreit. Jeg besitter i hvert fall den tvilsomme gaven å lett finne ting å være misfornøyd med hos mine nærmeste. De har en lett oppgave i å finne dritt hos meg også. Stadig dukker det opp saker og problemstillinger hvor vi ser, og i det påfølgende, ønsker å handle ulikt. Jeg tror mange deler opplevelsen av at det er lite som er lettvint i lengden med å være eller bare å omtale seg som «familie». Men så er det kanskje også nettopp i tilknytning til dette at vi er på sporet av de grunnleggende behovene vi egentlig jager etter. For hvem vil egentlig bli elsket for fasaden sin? Vi har alle behov for å tilhøre, kanskje aller mest når vi fortjener det minst. Vil noen kjempe for oss, til og med de dagene hvor vi koster fellesskapet mer enn vi bidrar til det?

Jeg er av den oppfatning at vi alle vil møte vår egen tilkortkommenhet på et eller annet tidspunkt. Vi kommer til å synde, om du vil. Hvordan man takler det er avgjørende, også i evangelisk perspektiv. Bjørnetjenesten vi ofte da gjør er å hevde oss «gode nok» for familiens og Faderens kjærlighet, mens den store og livsforvandlende ubetingede kjærligheten i virkeligheten aldri egentlig kan vinnes eller fortjenes - den kan bare gis. Av de som velger å stå ved din side. De som vedkjenner seg og ønsker å bli assosiert med deg – på tross av.

Det er altså forpliktende for en familie å se den enkelte. Men det er også forpliktende for den enkelte å se fellesskapet. En av grunnbetingelsene for å se dette fungere i praksis er å sammen ha et forhold hvem vi er, hva vi mener er riktig og galt, og hva vi mener er godt og mindre godt. Det bety ikke at det ikke er rom for å være uenig, oppleve og tenke annerledes eller være i prosess på sin egen rolle i familien. Men dagen hvor vi er der at vi slutter helt å mene noe om hverandres liv, er dagen vi også slutter helt å bry oss om hverandre. Kjærligheten tvinger ikke, men den kan heller ikke være likegyldig.

Stolen ved spisebordet ... den må stå ledig.

Guds godhet

Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham.

Salme 34,9

For noen kan godhet være truende– særlig ovenfor dem man ikke kjenner godt enda. Mye i livet kommer dessverre ikke gratis, så det er lett å skjønne skepsisen til om godheten kommer med en baktanke. For andre kan godhet handle om noe som startet bra, men som utviklet seg til å bli noe selvutslettende. Sett fra det perspektivet skal vi være bevisste på at det er «Gud som er god, ikke godhetshandlinger som skal være vår gud». Det er altså Guds godhet som er det essensielle vi skal bygge på, ikke vår.‍

Gud er god og hans initiativ ovenfor oss er alltid godhet. Så er det en annen side av saken at når vi først møter Guds godhet, så går vi ikke uforandret fra det. Så vårt utgangspunkt for å snakke om godhet som en verdi, og å ha en kultur som verdsetter praktisk godhet, handler ikke om å dyrke frem en prestasjonskultur som man må kvalifisere seg til. Vi tror at godhet vokser frem som en effekt av å la seg bli elsket. Eller som Johannes sa det svært bra:

Vi elsker fordi han elsket oss først.

1.Joh 4,19

‍

Så for å avrunde litt der jeg innledet; I det bibelskolen nærmer seg bursdag og rundt tall er vi fulle av takknemlighet. Selvfølgelig for vår egen utvikling, historien vår, alle fasene og opplevelsene vi har fått dele med hundrevis av studenter opp gjennom årene. Men også fordi svært mye av dette først og fremst var mulig fordi vi fikk tilhøre noe større enn oss selv.

Noe å tilhøre og kunne komme hjem til.