Ingenting er for mørkt for lyset

Utgangspunktet for vitnesbyrdene finner vi i byen Mae Sai, en by som ligger midt i hjertet av det vi kjenner som Det gylne triangel. Det gylne triangel er en sagnomsust betegnelse på et utilgjengelig fjellområde som vever sammen landegrensene mellom Thailand, Laos og Myanmar. Triangelet ble opp igjennom 1900-tallet kjent som en metropol for produksjon av opium og heroin.

Som en konsekvens av sin historie har folket i Mae Sai vært vitne til mange av mørkets grufulle gjerninger, noe som dessverre også er brennaktuelt i vår tid. Bare en grensestasjon skiller Mae Sai fra nabobyen Tanchilek i Myanmar, en by som de siste ukene har vært hardt rammet av det burmesiske regimets aggressive vold mot lokalbefolkningen.

Innenfor dette rammeverket finner vi en av våre to baser i Thailand Christian Network (TCN). Vårt kontor i Mae Sai ledes av tidligere student ved IMI Institutt, Premjai Phanthuya. Prem, som hun kalles blant venner, er også nasjonal leder for Impuls Thailand, og det er gjennom mine siste samtaler med henne at jeg har fått del i det gjennombruddet som jeg referer til.

Det startet for to uker siden da Prem rapporterte omtrent slik: «For tiden er vi utrolig travle med å forberede Impuls on Tour. Inn i dette har vi bestemt oss for å legge ekstra vekt på bønn og faste. Vi vil ha tak i alt det Gud har for oss!

Da fredagen kom var vi veldig trøtte, men vi hadde fått besøk av 25 ungdommer i alderen 11-15 år som var klar for huskirke. Vi kjente oss ikke like klar som dem, men vi satte i gang med lovsang og planla et enkelt program. Etter hvert så kjente vi at Guds nærvær kom sterkt over oss. Uten at vi hadde sagt noe som helst om syndsbekjennelse så begynte den ene ungdommen etter den andre å bekjenne sine synder ovenfor hverandre. De ba om tilgivelse og delte ting de hadde holdt skjult i lang tid. Det tok flere timer før de var ferdig! Jeg elsker når den Hellige ånd bare kommer og tar over kontrollen!

Mot slutten så ble jeg minnet på å finne frem et langt hvitt laken og legge det utover gulvet. Jeg kom til å tenke på historien fra Bibelen om kvinnen som ble helbredet for blødninger når hun rørte ved kappen til Jesus. Ungdommene ble oppfordret til å ta sitt eget «trosgrep» i det hvite lakenet på gulvet. Det som fulgte ble som et stort gjennombrudd! Unge gutter og jenter fikk en sterk berøring av frihet og Guds kjærlighet. Halleluja! Det var et så nydelig øyeblikk! Skulle ønske du var her og kunne se det med dine egne øyne».

‍Og gjett om jeg skulle likt å være der! Det er jo dette vi lever for, å se lenker brutt og mennesker satt i frihet. Det finnes ingenting som slår dette.

Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg fikk nye spennende rapporter. Mens de fortsatt holdt på å forberede Impuls on Tour, som skulle arrangeres i en by litt lenger vest i landet, ble de oppringt av pastoren som skulle være vertskap. Han hadde fått en henvendelse fra en skole i nærheten. Læreren som tok kontakt var en av få kristne på skolen, og hun fortalte om en forferdelig tung tid der mange av elevene slet med depresjon og selvmordstanker. Lærerne var fortvilet og visste ikke hva de skulle gjøre, men i sin desperasjon hadde de blitt enige om å invitere Impuls-teamet for å møte 400 av de eldste elevene. Bestillingen var enkel, gjør hva dere vil, men vær så snill og hjelp oss!

Prem og teamet var ikke vanskelig å be, så forrige uke så stod de fremfor hele denne gjengen av avgangselever, ledet dem inn i Guds nærvær og formidlet evangeliet om en Gud som elsker ubetinget. Responsen var massiv! Da invitasjonen ble gitt om å ta imot Jesus i hjertet så strakte det store flertallet hånden i været.

For et par dager siden fikk vi melding om at skolens bittelille skolelag hadde fått et luksusproblem. De var plutselig blitt veldig mange!

Ingenting er for mørkt for lyset.

Dagen etter at skolebesøket var unnagjort så var det tid for turens opprinnelige mål, Impuls on Tour. Impuls on Tour arrangeres flere ulike steder i Thailand og har til hensikt å samle ungdomsledere regionalt og bidra til å tenne gnister i lokale ungdomsarbeid. Denne gang ble det arrangert i en kirke som vi kjenner godt gjennom flere års deltakelse i Agenda 1. Og gjett om det slo gnister!

Prem forteller om en utgytelse av Guds Ånd som var helt spesiell. Ingen av de 70 ungdommene som deltok hadde hørt om eller sett noe lignende. Da sangen «No longer slaves» ble sunget, og et profetisk ord om frihet ble formidlet, begynte noen å skrike, noen å le og noen å gråte. Flere av dem falt på gulvet og fikk sterke og personlige erfaringer av Guds kjærlighet.

Slike manifestasjoner vil aldri være et mål i seg selv, men jeg synes at Prem hadde gitt dem et nydelig perspektiv på det som skjedde; ikke vær så opptatt av å tolke manifestasjonene, men se etter åndens frukt i ungdommenes liv i dagene som kommer.

Jeg har lenge hatt en sterk opplevelse av en åndelig sol som stiger opp over Thailand. Jeg tror vi allerede kan kjenne at den varmer på de sårede fjelltopper i Det gylne triangel. For ingenting er for mørkt for lyset.