«Jaffal ikkje Ninive»

Jona nekter å bli med på Guds planer. Her ser du hvorfor:

Jona får et oppdrag om å gå til storbyen Ninive og rope ut over byen at deres ondskap har blitt lagt merke til av Gud. Det er i bibelteksten ingen spor av diskusjon eller refleksjon. Umiddelbart stikker Jona i motsatt retning av der Gud er på vei. Litt sånn som vi sier på Sørlandet når vi trenger litt fred: «æ går ut å fiske litt æ». «Å få en livsvarig relasjon til å lykkes krever at du er lite hjemme» skal LO høvdingen Yngve Hågensen ha sagt. Her ser det ut til å være Jonas plan overfor sin relasjon med Gud. Men hvorfor denne ulysten?

Det kan være at domsbudskapet som Gud ville ha levert til storbyen gjennom Jona skapte frykt hos Jona. Kommer de til å banke meg? Drepe meg? Frykt har til alle tider vært en effektiv stopper for Guds folk, så det er fullt mulig at frykt spilte inn. Men teologene har lansert en annen og om mulig enda mer tankevekkende teori. Hva hvis Jona er et bilde på Israels folk og at det dypest sett var deres selvforståelse som stod i veien? Hva om Jona ikke ville gå med domsord fordi han mislikte sterkt tanken om at Ninive kunne finne på å vende om og be om tilgivelse? Og enda verre, tenk om Gud skulle vise det ikke-jødiske folket nåde!? For Gud er notorisk i å gi folk nåde og nye sjanser.

Men hallo, når ble nåde et problem?? Israel har jo hatt over seg helt fra Abrahams tid et løfte om å bli til velsignelse for alle folkeslag. Og det er nettopp det de har kommet på avstand fra. De har over tid begynt å forstå det å være utvalgt som noe eksklusivt. Jesus korrigerer dette mange år senere med å si: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.» (Joh 10,16) Det var da vi ikke-jøder fikk ta plass i Guds folk. Men dette er så radikalt at den første kirke strevde big time med å forstå at kirka er for alle folkeslag. Peter må få et kraftig syn om å ikke kalle urent det Gud kaller rent, før han blir med til ikke-jøden Kornelius. Likevel forblir Peter apostel for de omskårne og det virker som om Gud må hente inn Paulus for å få fart på det verdensvide oppdraget. Den Hellige Ånd nekter dem over flere forsøk å svinge innover i dagens Tyrkia fordi evangeliet må over stredet til Europa. Peter og Jona ligner mye på hverandre i å utfordres sterkt av at Gud bor og ferdes der man egentlig ikke liker at Han går.

Også den norske kristenheten kan være i ferd med å preges av «Norge først»-ideologien som preger politikken og samfunnsdebatten. Fokus, tidsbruk og pengebruk er heftig skeivfordelt mellom innsats for våre egne versus de fremmede. Misjon både i eget land og ut av landet får smuler når budsjettene mange steder settes. Bildet forsterkes ytterligere når vi ser inn på ressursbruken overfor de ca 7000 folkegruppene som regnes som unådde.

Hvorfor? Kan det også for oss være at vi har driftet bort fra løftet om at vi skal bli til velsignelse for alle folkeslag? Kan også vi ubemerket ha blitt eksklusive i vår forståelse av hvem Gud bor hos og ferdes blant? For Jona startet uroen med at han forstod at Gud var tett på Ninive. Byen som ligger i dagens Irak var gjenstand for Guds oppmerksomhet. Gud hadde en inderlig trang til å nå byen med nåde og når Jona omsider går så skjer akkurat det Gud håpet. De angret og åpnet opp for hans nåde.

Alt dette betyr at Gud hørte dem, Han så dem, Han var for dem, Han elsket folket i Ninive.  

Det var sjokkerende for Jona at Gud allerede var i Ninive. «Jaffal ikkje Ninive» ble motvillig utfordret fordi Gud elsket dette folket som var så annerledes.

Vi vil være med på det Gud gjør, og fra og med 24. oktober begynner vi i IMI-kirken taleserien «Brobygging - Hvordan elske muslimer?» Viser at Gud har tatt bolig blant det muslimske folk, vi inspireres av de løfter som Gud gir til deres stamfar Ismael og hans mor Hagar. Vi legger merke til at historiene er mange om Jesus som har besøkt muslimer hjemme og gjennom drømmer, for å gi dem Guds kjærlighet. Vi vet fra Joh 3,16 at Gud så høyt har elsket hele verden, men vi merker oss at det muslimske folk ser ut til å være på Guds hjerte på en særskilt måte. Hva gjør vi med at Han er der blant dem og sier følg meg?

Den samfunnsmessige viktigheten i dette ligger i at om det etnisk norske samfunnet får enda større avstand til våre muslimske landsmenn så blir det stadig vanskeligere å bygge et godt Norge for alle. Å finne broer over til hverandres hjerte vil derfor være viktig for Norges fremtid som verdens beste land å bo i. Det er er ikke umulig at radikaliserte på begge ytterkanter vil gjøre alt de kan for å skape frykt og dermed avstand. Det blir ikke et motbevis på vårt ønske om nærhet, det forsterker viktigheten av å stå skulder til skulder.

Hvordan? Har ikke peiling, men Gud er og har alt vi trenger når vi slår følge med Ham til «Ninive». Sammen finner vi veier til hverandres hjerter. I år blir det jaffal Ninive på reiselista!