Jeg er veien, sannheten og livet

Jeg er blant dem som har hatt troen på Jesus som utgangspunkt hele livet. Jeg vokste opp som prestesønn i en liten bygd mellom fjord og fjell på Vestlandet, og har siden tatt livsvalg som forhåpentligvis viser spor av en tro som fortsatt spirer og gror. Jeg mestrer definitivt ikke alt jeg møter her i livet, men jeg har lært meg en ting og to om dette å anvende nåde og sannhet for å takle både meg selv og andre.

Gjennom oppdragelse, teologiske studier og erfaringer med en levende Gud har troen for meg blitt fundamentet jeg står på når jeg tolker alt som skjer rundt meg. Min forståelse av fundamentale ord som kjærlighet, opprinnelse, sannhet, mål og mening er formet i lys av Bibelen. Jeg har gitt rom for at denne, verdens mest leste bok, skal få definere min identitet og mitt verdensbilde.  

Når man innordner seg under en slik autoritet vil man ofte møte skepsis og kritikk fra mennesker som ikke deler samme trosgrunnlag. Merkelapper som «naiv», «hjernevasket» og «mørkemann» høres med jevne mellomrom, og rett som det er må man forsvare den personen man ønsker å være.

I så måte var de årene jeg jobbet som misjonær i Thailand befriende. Ikke fordi alle var enige med meg eller blindt fulgte den læren jeg formidlet, men fordi alle kunne relatere til en virkelighetsforståelse der sannheten var å finne utenfor seg selv. Jeg opplevde faktisk en større respekt for min tro og identitet i thaikulturen enn jeg opplever her hjemme i Norge.

I de siste ukene har den norske samfunnsdebatten vært preget av abortsaken, et tema som er svært viktig for meg og mange andre kristne. Saken representerer et av disse områdene der jeg kjenner meg uønsket i rommet der den kompetente og respektfulle samtalen foregår. Mine teologiske argumenter er tilsynelatende irrelevante og provoserende.

I kjølvannet av SV sitt ønske om å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 22 skrev kommentator Harald Birkevold følgende i Stavanger Aftenblad:

«Et vedtak som dette, som flytter grensen helt frem mot den definerte grensen for levedyktighet, kan gi et enda vanskeligere debattklima. Allerede er det slik at de som måtte ha reservasjoner mot liberalisering, blir utsatt for til dels ubehersket kritikk. De er automatisk kvinnehatende og mørkemannsaktige.

Spørsmål om seksualitet og identitet har blitt et felt som domineres av aktivistiske grupper som ønsker å definere hva som er et akseptabelt standpunkt, og som ønsker å stilne motstemmer. Det er ikke slik en opplyst debatt skal foregå. Det er fullt mulig å være imot en liberalisering av abortloven, uten å være verken misogynist eller reaksjonær».‍

Birkevold gir med dette et håndslag til en gruppe meningsbærere som inkluderer slike som meg. Det setter jeg pris på, for jeg er overbevist om at denne verden virkelig trenger å høre perspektivet om at det finnes en Gud som har «vevd meg i mors liv» og som «så meg da jeg varet foster».

Jeg har ikke tro på en offentlighet som umiddelbart vil omfavne mine argumenter med ømhet. Meningene vil fortsatt vekke anstøt og mobilisere motstand, og ifølge Jesus selv så skal vi heller ikke forvente noe annet. Et samfunn som ikke deler våre premisser, vil ikke omfavne våre konklusjoner. I alle fall ikke de konklusjoner som setter seg opp imot førende samfunnsnormer.

I forsøk på å fremstå relevant og spiselig i samfunnsdebatten har mange teologer og kristne ledere forsøkt å forklare Gud i regnestykker som verden vil akseptere og forstå. Jeg kan selv relatere til behovet for at ligningen skal gå opp. Jeg fristes til å legge til eller trekke fra det budskapet jeg forvalter for å bringe frem «rett» smak.

Men, Gud har aldri hatt til hensikt å manøvrere oss på denne måten. Han har allerede gitt oss sannheten gjennom sin sønn Jesus, og han er ute etter en hjerterespons. En intim relasjon som forutsetter at den ukjente X består i ligningen. Denne X finner kun sitt svar gjennom omvendelse, tro og etterfølgelse.

Som kristne trenger vi å stå sammen for å motstå presset om konformitet med samfunnet rundt oss. Vi må hjelpe hverandre til å løfte opp dette at vi ikke er irrelevante, selv om vi til tider kan kjenne oss uønsket og føle ubehag.

Vi skal ikke kjempe for å bli relevante ved å redusere eller legge til vårt budskap. Vår relevans ligger i vårt kall til å følge Jesus sitt forbilde, han som kom for å elske denne verden tilbake til Gud. Han som viser oss veien, formidler sannheten i kjærlighet og som er selve livet.