Kampen om offerrollen

Som bibelskoleleder og innholdsansvarlig for en av Norges mest besøkte kristne ungdomsfestivaler, møter jeg både ung og kommende idealisme, men får også innsyn i hvordan det er å være en moderne minoritet i vårt felles storsamfunn. Generaliserende forestillinger om «kristne» som maktsyke, trangsynte og usolidariske ovenfor annerledes tenkende er i beste fall som uttrykk for uvitenhet. Jeg opplever tvert imot at perspektiv som nettopp handler om kunnskap, solidaritet og inkludering generelt representerer «Generasjon Z» sine styrker. Kanskje også derfor blir deres korresponderende utfordringer – godt anført av oss eldre premissleverandører – så hjerteskjærende.

Det handler om «offerrollen», og hvem som i sterkest grad fortjener storsamfunnets beskyttelse og oppreisning. Eller kanskje enda mer treffende, hvem som opplever og forventer at verden skal komme til unnsetning når de er blitt kastet foran bussen.

Så det ikke er tvil fra start: Det er helt opplagt at det finnes ofre som fortjener storsamfunnets sympati, støtte og vern. Det skal også godt gjøres å gå gjennom livet uten å være offer i en eller annen grad, i betydningen av at noe urettferdig, klanderverdig eller belastende har rammet og etterpå preger oss. Å så tvil om disse erfaringene er ingen tjent med. Utfordringene som jeg ønsker å peke på, oppstår når «offerrollen» blir varig og systematisk, at det blir mer enn sannhetssøkende kamp om beskyttelsen som følger med, og fører til at generaliserte menneskegrupper blir satt opp mot hverandre.

For hvem er dagens ofre?

-         Etniske minoriteter?

-         LHBT+-miljøet?

-         Kristne ungdommer som må stå til ansvar for forfedrenes valg?

-         Den offentlige skolen som trues av friskolene?

-         Jordan Peterson-sympatisørene og kanselleringen av synspunkt som det gjør vondt å høre på?

-         Kvinnelige utøvere som får mindre betalt?

-         Neste generasjon og deres klimautsikter?

-         Feministene og oppløsningen av hva det vil si å være kvinne?

-         Influensere som reduseres til kropper?

-         Kjendiser og kongelige som har offentlighetens lys på seg?

-         Nordmenn som opplever at kulturen endres med globalisering?

På gitte premisser finnes det en offergruppering for de aller fleste av oss. Det kan for eksempel være en sosial, historisk eller samfunnsaktuell mekanisme som gjør at de utdelte kortene faktisk blir urettferdig. Det skal og må vi absolutt ha et ansvarlig forhold til. Men hva skjer når offermentaliteten blir en vedvarende pandemi, en sentral del av vår måte å navigere gjennom livets ufravikelige sider og fostre våre unge på?

Får vi færre eller flere framtidige ofre da?

Grunnleggende i erfaringen av å være et offer ligger det å bli utsatt for noe som skader oss. I et sivilisert samfunn forventer vi at fellesskap og lederskap tar ansvar for å skape regler, insentiv og konsekvenser, slik at skade ikke skal skje. Som ofre, så følger dermed nærliggende håp og forventning om at andre skal «ta rattet» og hjelpe oss. Det skulle bare mangle. Men utfordringene med dette inntrer like øyeblikkelig som livets realiteter slår inn, og særlig når dette blir mer livsfilosofi enn sider av livet som vi blir tvunget til å forholde oss til.

For det første: Det har blitt kamp – og spill – om å få være det største og mest rettmessige offeret. For det andre: Det avleder handlingsrommet bort fra en selv og over på andre. For det tredje: Andres sympati og støtte er et godt og nødvendig premiss, men det leder ikke alene til vekst og robusthet. For det fjerde: Det kan lede til overfokusering på å unngå mulig smerte, framfor å gripe de positive mulighetene som finnes.

Av de mange unge menneskene som jeg får se hente ut sitt potensiale, ta eierskap til både løsninger og problem, og som bruker ressursene sine på å tjene samfunnet, så har de til felles at de henter ut verdien av både støtte og utfordring i det som er livets samspillende realiteter. De har ved erfaring lært seg å eie og forvalte forutsetningene som er utdelt. Min erfaring er at veien dit ikke handler om å late som at man ikke er et offer når man er det, men tross det likevel ta rattet og ansvar for det man selv kan gjøre noe med. Og ofte er det mye mer enn man tror og ser.

Derfor vil jeg spesielt råde oss voksne – og andre i posisjon av innflytelse – til å tenke oss om en ekstra runde før vi slåss om og omfavner «offerrollen» med begge hender samtidig, og tror at vi med det har lagt gode premiss og er gode forbilder for våre unge. Vekst og robusthet til å håndtere livet slik det faktisk er, kommer med både støtte og utfordring. Fratar vi de unge muligheten til å utvikle evne og redskaper til å håndtere motgang, avvisning og vanskelige følelser, så er jeg redd for at vi skaper flere ofre enn vi redder.