Kan vi avlyse helvete?

I 1953 blusset debatten opp etter at Ole Hallesby sin tale fra Storsalen i Oslo ble sendt på NRK radio. Talen var tydelig. I lydklippet kan man høre han bl.a. si: «hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede?»

Kristian Schjelderup, daværende biskop i Hamar, svarte Hallesby gjennom avisspaltene: «Og jeg er ikke i tvil om at den guddommelige kjærlighet og barmhjertighet er større enn den som er kommet til uttrykk i læren om evig pine i helvete. Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium.»

Det har siden da skjedd en sterk pendelsvingning fra domsforkynnelsen og over til at Gud er en kompis som bare er god. Veien er blitt stadig kortere til at helvete kan avlyses. Og det er vel strengt tatt det noen av prestene i «Ikke spør om det» er tett på å gjøre. Fritt gjengitt sier den ene av dem: hvis min far, den gamle sjøulken som ikke trodde, går til helvete, så vil jeg slå følge. Det er en heftig trosbekjennelse fra en kristenprest.

Det er vel ingen av oss som vil tviholde på helvete hvis det var en mulighet for oss å viske ut stedet fra vår virkelighet, men når fikk vi så stor definisjonsmakt? Det er vanskelig å se at vi har fått et slikt mandat. Derimot har vi fått et oppdrag om å befolke himmelen. Som en korreks til domsforkynnelsen er vårt oppdrag ikke å promotere helvete, men å la folket få smake og se at Herren er god. Så lenge vi vil være en del av Jesu kirke så er oppdraget å gå ut og gjøre mennesker til etterfølgere av Jesus med de virkemidlene Jesus modellerte, som godhet, ord og mirakler.

I dette synliggjøres samtidig alvoret i at stadig flere av kirkas ledere avlyser helvete som mulig endestasjon. Det oppløser behovet for misjon og det vil litt lenger ned på veien gjøre Jesu pinefulle død på korset unødvendig. Da faller hele vitsen med kristen tro. «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud», sier Paulus. (1. Kor. 15)

Samtidig er det verdt å se på om motreaksjonen på en alvorstung domsforkynnelse har gått for langt. «Gud er god»-forkynnelsen har spredt seg til store deler av kristenheten. Gud er blitt kameraten som har et heftig fokus på å ta vare på meg. Jeg er hans favoritt, det er alltid mer å få fra Ham. De fleste sanger setter meg i fokus. Jeg er blitt sola som hele treenigheten og alle de gode englene kretser rundt. Gud er bare god.

Som domsforkynnelsen har sin plass, så er det ikke feil at det er en god Gud teologien forkynner, men når begge motpolene står alene og ikke utfyller hverandre kan det skakkjøre kirkas fokus. Ikke bare er veien kort til å avlyse helvete, men det gir oss også en individuell og navlebeskuende teologi. Når Gud først og fremst er en hipp venn som bare vil oss godt, blir troen lite slitesterk i møte med livets urettferdigheter, lidelse og prøvelser. For hvordan går det opp at den allmektige kameraten virker fraværende i det vanskelige, at han ser ut til å la det onde treffe meg og at han ikke snakker med meg? Hvor kompis er det lissom? For flere av kristengenerasjonen som har vokst opp på 90-tallet er enden på visa at troen rakner når livets nedturer og skuffelser banker på døra. Det er også en alvorlig bakside av en forkynnelse som i sin helhet ikke er feil, men som representerer en pendel som ble trukket for langt bort fra en forkynnelse som også kommer til rette med helvete som en mulig endestasjon.

For vi trenger ikke havne i fortidens domsforkynnelse selv om vi lar være å avlyse helvete. Og vi trenger ikke havne i et kompisaktig Gudsbilde av å holde frem med «Gud er god-forkynnelsen». Det er et stort mellomrom tilgjengelig for en teologi av både-og. Enten-eller teologi vil ofte over tid føre oss inn i blindgater.

På veien videre trenger vi bl.a. en tro og en Gudsrelasjon som gjør det lett for folk å finne veien hjem til Pappa Gud og som har forberedt oss som tror på å fungere med frimodighet og håp også i vanskeligheter, motstand og forfølgelse. Vi trenger en tro som kretser rundt Gud, som har et inderlig ønske om å bli med Gud på det Han gjør, hvor min rolle blir en del av en større helhet. Hvor fokus blir på å befolke himmelen. Trosbekjennelsen, mye brukt i forbindelse med dåp, sier ikke at vi benekter helvete, men velger å ta avstand fra (forsake) djevelen og alle hans gjerninger. Det trenger vi å komme til rette med også i vår tid.