Kirke komplett med griser og mango

Jeg var forsiktig med å love noe, for jeg visste ikke hva vertskapet vårt hadde planlagt.

«Du misforstår,» sa han og smilte. «Jeg har allerede avklart at dere kommer til oss i morgen. Det er bra, for vi har mye å vise dere! Dessuten har jeg noen jeg vil dere skal be for.»

Vi gledet oss til å besøke menigheten hans. Underveis i den gamle amerikanske skolebussen, fikk vi anledning til å se en annen side av Santiago de Cuba. Vi kjørte forbi falleferdige bygårder, skur laget av blikkplater, høner i bur og griser i bånd. Høyreiste monumenter i nedslitte parker fortalte historien om bedre tider, mens folk bar preg av å være veldig til stede i dagens økonomiske virkelighet på Cuba.

Buss til en annen verden

Bussen stanset, og vi ble hjertelig mottatt i pastor Osmanis menighet. Ungdommene var forventningsfulle; de hadde forberedt sang og dans til vi skulle komme. Menigheten hadde også forberedt en lovsangsavdeling og gledet oss til å vise fram det beste de hadde.

 

Men først ble vi vist ut på kjøkkenet. Ryktet hadde løpt foran oss, og de visste at uten kaffe var det lite futt i nordmennene. Små kopper med sterk espresso ble servert til stor takknemlighet fra gjestene.

En gammel kvinne sammensunket på en krakk på kjøkkenet. Hun holdt den ene hånda foran ansiktet mens den andre hvilte i fanget. Alle menighetsmedlemmene som kom inn på kjøkkenet, bøyde seg og kysset henne før de strøk henne over kinnet. Hun tørket tårer, men gråt lydløst.

Kona til pastoren sa stille: «Det er min mor. Dere skal få be for henne etterpå.» Vi nikket og takket for kaffen. Så bar det tilbake til ungdommene.

Lyden av en kjærlighetsgave

Tenåringene hadde pyntet seg og stilte seg opp foran oss. Så danset de og sang til musikken. Det var tydelig at de var opptatt av å formidle teksten i sangen. Vi ble rørt av dansen, sangen, teksten og holdningen, og vi tok imot denne kjærlighetsgaven fra ungdommene.

Så var det tid for lovsangsteamet. Det varte ikke lenge før cubanske rytmer strømmet ut fra høyttalerne bak i den lille salen. Lydanlegget var dimensjonert for store gatemøter. Nå sto de på full guff rett bak tilhørerne og brølte forvrengte salsarytmer rett inn i bakhodet til de norske gjestene. Underveis kom folk fra nabolaget og stoppet opp i døråpningen mens de studerte lovsangsteamet og ikke minst, den særdeles engasjerte maracas-musikeren som danset rundt i en stadig mer svett skjorte.

‍

Da Steve Bruns presenterte Agenda 1-teamet, takket han for den nydelige mottakelsen. «Det er ikke tvil om at lovsangen i himmelen ledes av cubanere!» Lovsangsteamet sa seg enige i det, og menigheten jublet. Deretter fikk vi servert solfylt mango og fersk juice. «Vi har mangotrær rett utenfor kirka,» sa kona til pastoren. «La meg vise deg!»

En annerledes kirkegård

Rett utenfor sidedøra, åpnet det seg en ny verden med høye frukttrær og krydderplanter i blikkbokser. Vi trådte forsiktig over den gjørmete bakken. Innenfor en improvisert port sto vi plutselig overfor utallige bur med høner og kaniner. Slik kunne menigheten bidra med mat til flere familier.

Lukte ble sterkere i det vi nærmet oss en innhegning. Den store purka dormet i varmen, mens de tolv grisungene kravlet rundt henne. «De er 8 dager gamle,» sa matmor stolt. Vi skjønte at disse dyrene utgjorde en viktig ressurs for menigheten.

‍

Stor sorg og lite håp

Da vi kom inn i kirka igjen, ble den gamle kvinnen ført fra kjøkkenet og inn i kirkerommet. Hun var klar og ønsket forbønn. På spørsmål om hva som var i veien, svarte hun: «Jeg har mistet sønnen min.» Datteren hvisket at hun også hadde alvorlig hjertesykdom. Vi skjønte at hjertet hadde lidd stor skade på flere måter.

Vi ba for henne mens vi kjente hvordan den tynne, lille kroppen nærmest forsvant under hendene våre. Hun var så skrøpelig og sårbar. Vi visste at hun hadde sluttet å spise, og at hun var knust av sorg og sykdom. Men vi visste også at hun var kjent av Gud og elsket av ham, og vi ba ham røre ved hjertet hennes og gjøre henne hel igjen.

Etterpå takket hun mens hun gråt. Hun kysset oss gjentatte ganger og tok farvel. Vi var stille og takknemlige da vi kom tilbake til bussen.

Nyheter fra kjøkkenet

Neste dag kom pastor Osmani innom for å hilse på oss. «Jeg skal hilse fra svigermor,» sa han og smilte. «Hun sto opp i morges og spiste frokost for første gang på lenge. Hun virker lett og glad. Noe har skjedd.»

Gud er god! Hans ord vender aldri tomt tilbake!

Dagen etter kom pastorkona innom med enda flere nyheter om mora. «Hun er i fin form,» strålte hun. «Hun spiser og gjør husarbeid! Det er et under. Dette kunne bare Gud gjøre!»

Vi gledet oss sammen med denne familien som hadde fått nytt liv og fornyet håp. En berøring fra Gud gjør det ingen av oss kan gjøre selv. Vi har en bønn om et helt hjerte som vi tar med oss hvor enn vi går. Et hjerte gitt til Gud er i de beste hender.