Kirken dør

Jesus sa: «på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Matteus 16,18) Det kan nesten se ut som om Jesus tok feil. I store deler av verden går det ikke bra med kirken. Det er stadig færre som går på gudstjenester, færre som døpes, færre som bekjenner den kristne troen. Kirkebygninger stenges og selges. Fra den posisjon kirken i Vesten en gang hadde som samfunnets premissleverandør, blir den stadig mer marginalisert.

Tok Jesus feil? Eller kan det være at den «kirken» som dør i dag er bygget av mennesker og ikke av Jesus? Sannheten er at den kirken vi er kjent med i Vesten ligner lite på kirken som beskrives i Bibelen. Kirken som vi leser om i Apostlenes gjerninger og i brevene i det nye testamente ble radikalt endret i det fjerde århundre etter Kristus da kristendom ble en statsreligion. Dette førte jo til vekst og innflytelse i 1700 år. Men det har også gitt oss et paradigme, en måte å forstå kirken på som fungerer dårlig i det 21. århundre.

Så hva er forskjellen mellom Bibelens kirke og den kirke vi kjenner i dag?

Mennesker, ikke bygninger

Når Jesus sa «Jeg vil bygge min kirke», hvordan tror vi han skulle gjøre det? Han ville neppe hyre arkitekt og begynne å samle inn penger til materialer. Ja, han var tømmermann, men Jesus bygde mennesker. Han gjorde disipler og befalte at de skulle gjøre disipler. Han ba mennesker følge han og formet dem til å bli lik han. Så skulle de gjøre det samme med andre. Jesus sa at han skulle bygge sin «ecclesia». Det greske ordet betyr forsamling, ikke bygning.

Når ordet «kirke» brukes idag, tenker de fleste på en bygning. Det er en plass vi går til, ikke noe vi er. Men de tre første århundre da kirken opplevde en eksplosiv vekst og forandret hele samfunnet fantes det ingen kirkebygninger. Den første kirken samlet i hjemmene og møttes på offentlige steder som tempelplassen i Jerusalem. Kirken som spredte seg gjennom Romerriket var organisert rundt «oikos» eller huskirker.

Hva ville skje i dag om vi forstod at kirken ikke først og fremst er knyttet til bygninger, men er en bevegelse av mennesker som følger Jesus overalt der de lever sine liv?

Deltagere, ikke tilskuere

Mange av de første kristne risikerte livene sine for å følge Jesus. De forandret samfunnet gjennom å leve som Jesu vitner. De viste Jesu kjærlighet til andre ved å ta seg av de syke og svake og dele det de eide. De skapte en motkultur og var godt likt av hele folket. Troen og livet hørte sammen.

Noe har endret seg underveis. I dag kan betegnelsen «kristen» beskrive et menneske som tilhører et trossamfunn eller en kultur som har kristne verdier eller kulturarv. De fleste i Norge vil definere «tro» som mening eller overbevisning og som ikke nødvendigvis har noen sammenheng med hvordan man lever livet sitt.

I de fleste kirker i Vesten i dag er det et markant skille mellom lek og lærd, mellom dem som leverer et produkt og dem som er konsumenter. Den definerende praksis for de fleste kristne er å gå på gudstjenester på søndag. Her kan lekfolket fort bli sittende mer eller mindre passivt i benkeradene mens «de lærde» leder et program for dem. Ja, gudstjenesten med ord, tilbedelse og sakrament er sentral i menighetens liv, men hva skjer resten av uka?

Hva ville skje i dag om hver kristen levde sitt liv som aktiv deltager og ikke som passiv tilskuer, hvis hver enkelt forstod seg selv ikke som «en glemsom hører, men en gjerningens gjører»? (Jakob 1,25)

Hverdagsliv, ikke program

Da Jesus ba disiplene om å følge han, var det inn i hverdagen. Han arrangerte ikke aktiviteter eller program for dem. Slik var det også med de første kristne. De levde sitt liv og praktiserte sin tro blant folket. Når vi ser på våre kirker i dag, kan man få inntrykk av at troslivet skjer når vi er sammen på gudstjenester, ungdomsklubber, huskirker ol. Men kirken er mennesker og kirkens liv er summen av alle de livene vi lever.

Jesus sa at vi som følger han er jordens salt og verdens lys. For at det skal være noe mening med salt og lys, må de være i kontakt med sine omgivelser. Når Jesus er i oss og virker gjennom oss, må det skje blant folk som trenger hans lys og kraft. Det er i hverdagen det skjer!

Så hva nå?

Hvordan skal vi som kirken respondere på dette? Vi skal ikke legge ned virksomheten og selge bygningene våre. Men vi kan heller ikke fortsette med det vi alltid har gjort og forvente at vi skal få et bedre resultat. Finnes det en mellom vei?

Det er disse spørsmål som blir utgangspunkt for arbeidet i Agenda1, et nettverk som hjelper menigheter til å endre fokus. Vi vil bygge menigheter som setter Jesu oppdrag om å gjøre alle folkeslag til disipler som første punkt på vår agenda. Vår primære oppgave skal være å utruste mennesker til å leve som Jesu etterfølgere og gjøre andre til hans etterfølgere. Vi vil endre fokus fra program til hverdagsliv, fra konsumenter til deltagere. Programmer, aktiviteter og bygningene kan selvsagt være nyttige til å gjøre mennesker til Jesu etterfølgere, men de må ikke bli selve hovedfokuset vårt.

Heldigvis er det mange kirker i vår del av verden som fungerer meget bra og som opplever liv og vekst. Likevel må vi alle ta inn over oss alvoret i at kirken som vi er en del av taper stadig terreng.

Kirken dør ikke. Ikke så lenge Jesus er Herre. Men da må han få bygge sin kirke. Og vårt spørsmål blir: Hvordan kan vi være med på det som Jesus gjør i dag?