Når Fars-mål blir morsmål

Jeg har sett det skje tre ganger på tre kontinenter de siste tre måneder: overraskelse, forvirring og glede når en menighetsleder erfarer at Gud fortsatt taler direkte til mennesker.

Når vi arrangerer Agenda1 lærefellesskap for menighetsledere fra åtte forskjellige land, er vårt hovedfokus alltid på hvordan vi kan nå flere mennesker med evangeliet og gjøre dem til etterfølgere av Jesus. Men vi har alltid med oss de forskjellige kulturene og verdiene som preger IMI kirken, bl.a det profetiske.

Mange kirkesamfunn og menigheter har et anstrengt forhold til det profetiske. Det er ikke vanskelig å forstå skepsisen når vi ser hvordan enkelte har misbrukt profeti for å styre andre eller fremheve seg selv. Det kan være utfordrende å bedømme eller tolke profetiske ord. Og når Gud har gitt oss Bibelen, trenger vi noe mer?

Når vi bruker profeti, er det fordi vi tror at Gud fortsatt taler direkte til mennesker gjennom Den hellige ånd. Han vil aldri motsi sitt eget ord, men vi ser gang på gang hvordan han gjør sitt ord levende og personlig for den enkelte, til oppbyggelse, formaning og trøst (1. Kor. 14,3).

Vi bruker en praksis som vi har hatt i IMI i over 30 år, vår forbønnsmodell med fire enkle trinn: be-lytt-tal-velsign. Når vi skal be for noen, forventer vi at Gud skal lede oss og tale gjennom oss. Derfor ber vi og inviterer vi Den hellige ånd til å komme, lytter til hva han minner oss om, deler det med den vi ber for og så velsigner vi vedkommende.

Når vi deler lederne i grupper på tre eller fire og ber dem bruke modellen, kommer det ofte både latter og tårer. Mennesker opplever at Gud ser dem, kjenner dem og taler direkte til dem. Det kan være like sterkt å erfare at Gud taler gjennom deg og inn i livet til en annen person som å selv motta et budskap som treffer og oppleve at Gud ser og kjenner deg.

Vi tror på det som Paulus skriver at enkelte har blitt utrustet med en særskilt profetisk gave, men tar samtidig hans ord i 1 Kor. 14,5 på alvor. Han ønsker at vi alle skal kunne tale profetisk, og vi tror at alle kan det. Når Jesus lovet å være med oss alle dager og når han lovet å sende oss Talsmannen, Den hellige ånd, er det innlysende at han ville kommunisere med oss. Da er det opp til hver enkelt av oss å lytte.

Denne våren har jeg erfart det samme i Thailand, i Finland og på Cuba. Menighetsledere som før var skeptiske til det profetiske eller ikke hadde forstått at Gud fortsatt taler til mennesker på en direkte, personlig måte, erfarte at Gud talte både til dem og gjennom dem. En prest fortalte meg «Jeg hadde blitt utsatt for noen ubehagelig ting og lovet meg selv at jeg aldri mer ville ha noe med det karismatiske å gjøre. Men nå har jeg måttet revurdere dette.»

Det blir enda mer spennende når lederne oppdager hvordan det profetiske kan brukes i møte med dem som ennå ikke kjenner Jesus. Den hellige ånd kan lede oss til mennesker som han vil berøre og gi oss ord som når inn til deres hjerter. Når vi vitner for andre, er det ikke båre våre ord som gjelder. Det er Guds kraft som virker gjennom oss og gjør ordene levende for den enkelte.

Dette er kjernen i underet som skjedde på pinsedag. Jesus fortalte disiplene:

Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.
(Apg. 1,8)

Når Den hellige ånd falt over disiplene, ble Guds kraft manifestert i at de vitnet på andre tungemål slik at hver enkelt hørte om Guds storverk på sitt eget språk. Hvis du noen gang har reist lenge i utlandet, har du sannsynligvis erfart hvor godt det er å høre ditt eget morsmål igjen. Selv om vi kan forstå et annet språk med hodet, vil morsmålet kunne tale til hjertet på en annen måte.

Det som mennesker erfarte på pinsedag er det samme som disse menighetslederne erfarte: at de har en Far som ser dem, kjenner dem personlig og taler rett til deres hjerter. Fars-målet har blitt deres morsmål. Og det kan hver enkelt av oss erfare hver dag.