Når Gud ikke følger spillereglene

Historien om hærsjefen Kornelius i Apg. 10 er et slikt øyeblikk, hvor Gud slutter å følge spillereglene som samtidens religiøse hadde skapt.

Mange av dere har, som meg, lest historien mange ganger. Når jeg igjen kom tilbake til historien nå så slo det meg at her bryter Gud med det meste av hva vi i norsk kristenhet tenker på som normalt.

Første brudd er at denne enorme omleggingen som Gud setter i gang, hvor kirkas misjon skal ende opp med et globalt fokus, begynner med en fyr som enda ikke tror på Jesus. Han leder okkupasjonsstyrkene som det jødiske folk lengter etter å bli kvitt. Han er rett nok en gudfryktig mann som hjelper folk i nød og som ber til Gud, men han går neppe i synagogen eller i kirka. Han regnes trolig som uren i religiøs forstand. Men det er altså han som skal bli «skyld i» at det gode budskap om frelse i Jesus tar steget videre fra jødene til alle folkeslag.

Og så er det formen Gud velger. Først sender han engler til hærsjefen og soldaten får syner. Han snakker med engelen og denne ber ham hente til seg en fyr ved navn Peter.

Peter på sin side blir samtidig sulten. Han får noen til å lage mat til seg og i en tilstand av kanskje litt hangry, går han inn i en transe og får et syn av en duk med all verdens mat som daler ned fra himmelen. Her er det mat som i følge jødisk religion er uren og Israels Gud ber Peter spise det som tidligere i Guds egen bok er kalt for uren mat. Mat kommer i form av levende dyr, fordi Gud ber Peter drepe dyrene og spise. Peter nekter å spise uren mat, men Gud irettesetter ham med at hvis Gud har gjort noe rent, så er det rent. Tre ganger skjer dette.

Så «ringer» utsendingene fra hærsjefen på døra til Peter og han forstår snart at synet ikke først og fremst handlet om mat, men om at Jesu død og oppstandelse hadde åpnet en vei til Gud for alle folk, også de som tidligere var satt utenfor.

Møtet hos Kornelius blir bare rot. Ikke så langt uti Peters forkynnelse, sender Gud like godt den hellige Ånd over alle ikke jødene i Kornelius sitt hus. Det blir såpass merkbart at Peter gir opp å tale og går over til å døpe alle i Jesu navn.

Etter noen dager drar Peter videre.

Dette er et vendepunkt i kirkas historie, en dør som åpner seg og vekkelse som bryter ut. Det har skjedd igjen og igjen oppover i kirkas historie at Gud har brutt våre såkalte spilleregler og at det har gitt betydelig mange flere tilgang til troen på Jesus. Og igjen og igjen velger Gud seg folk som for det etablerte virker som folk i ytterkanten, igjen og igjen gjør Gud mirakler, kommer med tegn, under, engler og det vi i vår vane vil kalle uvanlig og ekstraordinære fenomen.

På Peters tid og hver gang siden, har de religiøse reagert skarpt mot det Gud gjør. Så kraftig var kritikken mot Peter at det førte til det første kirkemøtet. Også dette må en regne med skjer igjen. Ikke noen overraskelse og egentlig ikke noe å bry seg om.

Min bønn er stadig oftere:

Gud, Gjør det igjen!  Gud!