Om å våge å være både sann og nær

Dette er en tekst jeg egentlig vegrer meg for å skrive – både fordi den rammer meg selv, men også fordi jeg kan komme til å oppleves som kritisk. Jeg vil jo helst slippe unna med å være en hyggelig mann. Men det er noe jeg har observert, både gjennom sosiale medier og annen sosial kontakt – eller mangel på sådan – nemlig at det virker som vi må velge mellom å være nær og hyggelig, eller å være sann, prinsipiell, tydelig og «sette skapet på plass». Og jeg tenker: Trenger det å være slik?

For eksempel, hvis du er hellig overbevist om at samboerskap er noe som er utenfor Guds vilje med livet vårt, vil du da klikke «liker» eller på annen måte gratulere når noen annonserer denne samlivsstatusen på sosiale medier? En kan jo bli betraktet som «kald», «kynisk» eller «kjærlighetsløs» hvis en lar være. Hva skal en gjøre med dette klassiske dilemmaet mellom ønsket om å være nær og ønsket om å være sann og tro mot sin overbevisning?

Eller når noen har et godt og velrettet avisinnlegg, bloggpost eller kommentar der de tar opp noe som er skjevt og feil og betimelig – og som jeg egentlig er enig i – skal jeg da trykke «liker»/dele det, og dermed skape avstand til gode venner som har valgt annerledes? En står fort i fare for å havne i en slags skyttergravsteologi.

Går det an å være både nær og sann, går det an å lytte seg inn til Guds hjerte og Guds tanke, som er høyere enn våre tanker? Jeg tror det er mulig, men kanskje ikke alltid like lettvint. For vi skal huske at de store valgene våre henger sammen med summen av alle de små. Det gjelder også i verdispørsmål.

Dermed er spørsmålet: Hvilken kamp er det du skal vinne? Hvilken urettferdighet, skjevhet, feil eller mangel er det som plager deg, og som du kjenner deg kalt til å gå inn og gjøre en forskjell i forhold til? Og videre: Hva er det som er rett og hva er det som er galt? Hva er dine dypeste overbevisninger? Er kallet ditt å elske? Hvordan kan du da vise at du elsker? Det er nettopp svaret på slike spørsmål som avgjør prioriteringene dine og alle de små valgene dine.

Jeg tror det kan være en god investering å spandere noen sekunder på å stoppe opp og vurdere denne tanken: «Jeg er jo for denne personen som mener dette og slenger det ut på den måten. Men jeg er jo mot det vedkommende mener eller de valg som er tatt i denne situasjonen eller måten det blir kommunisert på. Hvordan skal jeg da reagere?»

Når det oppleves som et uløselig dilemma å velge mellom nærhet og sannhet, så er svaret sjelden å løpe til avisspaltene eller kommentarfeltene. Jeg tror heller ikke svaret er å trekke seg unna. Selv om det er fristende. Jeg tror svaret er å lytte seg inn til Guds hjerte for denne personen og våge å gå enda nærmere, uten å gå på akkord med egne overbevisninger og prinsipper.

«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.» (Jes 55,8-9)

Hva med å begynne å spørre Gud hva han tenker om de du er uenig med? Hva med å be om et ord til dem? Hva med å invitere på en kopp kaffe, til å sette seg ned og prøve å forstå? Hva om dine bønner gikk ut på hvordan du kunne være til velsignelse?

Lykke til med å være både sann og nær.