Om å velge menighet

Sommeren er tiden da mange flytter på seg. Noen har fått ny jobb på nytt sted. Noen skal studere i ny by. Andre har giftet seg og flytter av den grunn. Mange kristne flytter som en respons på det som oppleves som Guds ledelse eller til og med et kall. Grunnene kan være mange, men det handler om å skape seg et hjem, midlertidig eller permanent.

Mange snakker om menigheten som et hjem eller en familie. Et sted å høre til. Et sted for å tilbe. Et sted å komme om en har det godt eller vondt. Et helbredende fellesskap. En mulighet til å tjene de andre med sine nådegaver, evner og anlegg. Hvorfor er det da slik at valg av menighet ofte kommer et stykke ned på lista over prioriteringer når kristne velger hvor de skal bo?

Som ung student i begynnelsen av 20-årene var jeg på et språkopphold i England. En søndag vi var på tur til London, ville jeg oppsøke en kirke. Jeg gikk rund og myste og tenkte at det kan da ikke være så vanskelig å finne en åpen kirke. Øverst på trappa på en gammel steinbygning stod to flotte folk i skjorte og slips og vinket velkommen. Jeg gikk inn og siktet meg inn mot bakerste benk. Men neida, i neste døråpning stod en enda mer smilende vert og anviste meg en plass nokså langt fram. Inni alterringen hadde de rigga seg til med lovsangsband, stilen var nokså ”hands up”, og jeg følte vel egentlig jeg var i et fremmed element med min slitte t-skjorte og lyse hud. (Ikke alle menigheter i London speiler folkeflertallet.) Alt var interessant og fint, og jeg prøvde å være så anonym som mulig. Men da de spurte hvem som er nye her i dag, da ville jeg helst krympe meg. Jeg slapp imidlertid ikke unna, men måtte reise meg og , vinke til hele den frammøtte menigheten til applaus. Etter gudstjenesten ble jeg invitert på både det ene og det andre, og det som hadde vært litt kleint, ble egentlig en ganske fin opplevelse. Skulle jeg slått meg ned i den byen, hadde jeg hatt lyst til å bli bedre kjent med de folka. Det kunne blitt det åndelige hjemmet mitt.

Det har med andre ord mye å si hvordan du opplever å bli møtt. Blir du ønsket velkommen, blir du inkludert, sett og regnet med, er sjansen større for å nettopp velge å bli i den menigheten. Men hva om du stikker nesen innom en menighet som ikke har utviklet en kultur for å ønske nye velkommen? Er det nødvendigvis en dårlig menighet?

Hva skal vi se etter ved valg av menighet? Noen velger selvsagt menighet etter teologiske ståsted i viktige saker. For andre har organisasjonstilhørigheten fremdeles stor vekt. For atter andre er det viktig at ens kjernesaker er tilstrekkelig ivaretatt. Det kan for eksempel være misjonsengasjement, sosialt arbeid eller fokus på innvandrere. Likevel er det nok for de fleste at de velger menighet som de velger bil: De velger med hjertet mer enn med hodet. Min gamle kjørelærer påstod at det til og med finnes dem som velger en traust Toyota med hjertet…

Føler jeg meg vel her, trives jeg med folka her, ser jeg for meg at eventuelle barn kan vokse opp og få et sunt forhold til både troen og livet i denne menigheten? Får jeg brukt evner, anlegg, nådegaver, interesser og ressurser? Anerkjennes det som Gud gjør i livet mitt blant disse folka? Har jeg tro på at både lokalsamfunnet og verden kan bli et bedre sted på grunn av denne menigheten? Rommer menigheten tilstrekkelig med forskjellighet til at den evner å ta imot et stort spekter av nye folk? Representerer den håp for verden og evigheten? Og sist, men ikke minst: Har den et tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus?

Å velge menighet er ikke bare å velge ”hvor går jeg til kirke de gangene jeg faktisk går”, men også å velge å gå også de gangene det er deilig å være litt lenger på hytta eller på sjøen eller i teselskapet til tante Olga. Kan fellesskapet regne med meg – også de gangene jeg ikke har noen faste oppgaver? Tenker barna: ”Mamma og pappa sier menighet er viktig, men det de gjør, forteller meg at hytte, bil, hus, hage og sport faktisk er viktigere.”? John F. Kennedys berømte utsagn ”Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country” kan anvendes slik: ”Spør ikke hva menigheten din kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for menigheten.”

Menigheten, det er deg og meg og alle andre. Å skape det åndelige og menneskelige fellesskapet vi trenger er noe vi gjør sammen, og som vi aktivt må velge. Også de gangene vi er dypt uenige i avgjørelser tatt av lederne eller flertallet. Måtte vi lykkes med å velge både fellesskapet og forpliktelsen, både med hodet og hjertet.