Om kristendom og politikk

Valget i USA har engasjert mange av oss. Det er det flere grunner til. For det første er vi i de vestlige landene veldig påvirket av USA, både når det kommer til filmer, musikk, økonomi og sikkerhet. Det trengs tydeligvis ikke mer enn 85 millioner stemmer for å velge verdens mektigste mann eller kvinne.  

For det andre handler valget i USA om at mange evangelikale og karismatiske kristne stemte på Trump, ja ikke bare det, det var mange som profeterte offentlig en ny periode for ham og på mange måter gav støtte til eller oppfordret andre til å stemme på ham. Noen av disse har vi hatt som talere i IMI-kirken ved ulike konferanser.

Dette er dypt alvorlig, og gir oss mange spørsmål. Hvordan skal vi kunne stole på profetiene, når de tar feil? Er det i det hele tatt riktig å profetere offentlig om slike ting? Og hvordan skal kristne og kristneledere forholde seg til politikk?

Jeg tror profetiens rolle i det offentlige har sin plass, og jeg tror fremdeles at Gud åpenbarer sin vilje for sine tjenere profetene. Men jeg mener man skal være ytterst forsiktig med å profetere inn i partipolitikken. Det kan oppleves manipulerende, selv om det ikke var tenkt slik. Nå hører det med til historien at flere av de som profeterte en ny periode for Trump har gått offentlig ut og bedt om unnskyldning etter at Biden vant. Det er for så vidt realt gjort, og så vil tiden vise hvilke endringer dette medfører i det profetiske miljøet. Mye mer kunne bli sagt om profeti i forhold til dette, men det får bli en annen gang.

Det jeg ønsker å sette søkelys på, er den norske virkeligheten. Her er det også valg i år. Hvordan skal kristne – og særlig kristne ledere forholde seg til det?

For det første mener jeg at politikk angår oss. Vi har et sosialetisk kall og ansvar, og det går på å tale den stemmeløses sak og fremme frihet, rettferdighet og likebehandling for utsatte og marginaliserte grupper. Å hevde sin røst i enkeltsaker mener jeg er helt på sin plass! Og det er mennesker som trenger det. Derfor: Engasjer deg.

For det andre må kristne ledere og forkynnere ha respekt for at det i menigheter og bedehus fins folk som stemmer på de fleste partier, både grønt, rødt, gult og blått. Derfor må ledere være ytterst varsomme med hva de sier fra en talerstol. Det kan oppfattes som press til å stemme annerledes enn en i utgangspunktet hadde tenkt, og da er det uvesentlig om påvirkningen kommer i form av profeti, forkynnelse eller samtale. Det er et poeng med hemmeligstemmegiving i demokratiske land! Derfor er det grunn til å heve øyenbrynene når kristne ledere får henvendelser om å for eksempel tale Kristelig Folkepartis sak, «for å komme over sperregrensa», som det blir sagt. Her er det noe mye viktigere som er på spill, nemlig ledernes integritet og folks samvittighetsfrihet!

For det tredje skal vi være takknemlige for kristne politikere. Mange opplever politikken som et kall, og gjør en betydelig innsats for samfunnet. Men kristne politikere bør ikke samle stemmer fordi de er kristne. Sakene de går til valg på bør være gode nok i seg selv. Når det gjelder omdømme og troverdighet, taler levd liv et tydeligere språk enn festtaler. La derfor tiden vise hvem som lever opp til sine ord.

Da verdensevangelisten Billy Graham ble spurt om han ville stille til presidentvalget i USA, skal han ha svart «Hvorfor skal jeg gå ned i stilling?» («Why should I step down?») Det er verdt å tenke over. Kristne har verdens viktigste budskap – nyhetene om at synden er tilgitt og himmelen åpnet er så uendelig mye mer verdt enn alt annet. I tillegg gir evangeliet ryggrad til å både anerkjenne og kritisere enhver politiker – uavhengig av partipolitisk tilhørighet.

Godt valg!

Bjørn er høyskolelektor ved HLT Stavanger, se http://hlt.no/stavanger, og jobber med en doktorgrad om profeti.