Raushet i pandemiens tid

«Når vi drømmer om hva som kan bli, havner vi ofte i fortiden», skrev min kollega Steve Bruns i en bloggpost her for noen uker siden. Han spurte om vårt fokus er å vende tilbake til det som var før pandemien traff oss, eller om vi ser framover mot noe nytt.

Jeg tror stadig flere av oss kjenner igjen at vi ikke lenger har blikket bakover, når vi tenker på livet som venter oss når samfunnet åpner opp igjen. Joda, det er mye fra livet vi kjente som vi gleder oss til. Jeg gleder meg til å invitere folk hjem, til å gi og få klemmer, til å samles hele menigheten, til å gå på fotballkamp og mye mer. Helt klart! Og likevel er ikke blikket mitt festet mot å få tilbake det som var, men å spørre hva den «nye normalen» blir for oss.

Et godt spørsmål i den prosessen er selvsagt hva vi har lært under pandemien. Selv har jeg fundert mye på dette: Ble vi rausere, eller mer opptatt av å sikre oss selv under pandemien? Fikk de felles utfordringene vi møtte oss til å strekke oss mot hverandre, eller til å trekke oss tilbake og sørge for at vi i alle fall selv har det vi trenger?

Fra de aller første ukene av pandemien husker vi kanskje noen historier om butikkhyller som var tomme for dopapir og matvarer med lang holdbarhet. Nylig hørte jeg en leder fortelle om hvordan han selv var gått i stressmodus, og stanset på en tilfeldig butikk på reisen hjem når landet stengte ned, og handlet for 10 000 kroner. I ettertid undret han seg over sin egen reaksjon, men dette illustrerer kanskje at noen av handlingene i de aller første dagene vel så mye er et uttrykk for vår reaksjon på noe så uventet, som et svar på hvor rause vi er.

Men hva med ukene, månedene, ja, det drøye året som fulgte? Det er vanskelig å hente fram tall som gir oss klare svar. Vi vet at mange har brukt mye penger på oppussing, at det har blitt spart en god del penger, og at flere eksperter venter at det vil bli brukt mye penger når ting åpner opp igjen. I vår egen menighet ser vi samtidig at givertjenesten har holdt seg stabil, og faktisk vokst litt, til tross for både usikkerheten i samfunnet og reduksjonen i aktivitet i menigheten. Samtidig har takkegavene på søndager gått ned, om enn ikke så mye som en kanskje kunne frykte.

En jeg kjenner sa det slik: - De som har en plan for å gi, fortsetter nok med det, men de som trenger spontane møtepunkt for å bli minnet på å gi, har nok gitt mindre.

Og det gir god mening: I tiden som ligger bak har de spontane møtepunktene både i form av gudstjenester hvor en inspireres til å gi til bestemte formål, men også mellommenneskelige møter hvor en kanskje ser noen som trenger noe, vært kraftig redusert.

Paulus skriver i ett av sine brev: «Forman de som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir til en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.» (1 Tim 6, 17-19)

I et globalt perspektiv må vi nordmenn forstå oss selv som rike. Pandemien har utvilsomt rammet oss, både i form av sykdom, ensomhet, økonomiske konsekvenser og økt usikkerhet. Men når vi sammenligner våre dødstall med andre nasjoners, også her i Europa, eller ser på vårt eget helsevesen, og sammenligner med den situasjonen de nå opplever i India, så er det et hav av forskjell. For ikke å snakke om det økonomiske utgangspunktet vi har i forhold til mange andre.

Paulus sine ord oppfordrer de som er rike til å fokusere på godhet og raushet. For: Ved det bygger de en god grunnvoll for framtiden.

Ble du mer raus under pandemien? Enten svaret er ja eller nei, så er det ikke for sent! Akkurat nå, i det vi har blikket vårt mot den nye normalen, kan vi velge raushet og godhet som viktige verdier og praksiser fortiden som kommer. Ved det legger vi også en god grunnvoll for en framtid ingen av oss helt vet hvordan skal se ut enda.