Så nå vil du tilbake til Egypt?

Gud hadde ført Israelsfolket ut av slaveriet i Egypt på mirakuløst vis. Nå var de i ørkenen på vei mot det gode landet som Gud hadde lovet dem. Men det gikk ikke lenge før klagingen startet. De likte ikke maten Gud serverte dem. De ville ha ferskt vann. De drømte seg tilbake til kjøttgrytene i Egypt.

Når speiderne kom tilbake fra å ha utforsket Kanaan, valgte folket å høre på dem som fryktet de store og sterke folkene der og ikke på Josva og Kaleb som trodde at Gud ville gi dem landet. De gjorde opprør mot Moses og ville steine ham. «Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!» (4. Mosebok 14,4)

Nesten 1500 år senere ville Jesus føre Guds folk ut av fangenskap og inn i frihet. De jublet da han red inn i Jerusalem palmesøndag. Men det bildet Jesus tegnet av Guds rike stemte ikke med det riket de så for seg. De ville tilbake til storhetstiden, slik det var når David og Salomo regjerte. «Hosianna Davids sønn!» Fem dager senere ropte det samme folket «Korsfest ham!» Denne gangen fullførte de opprøret.

Vi kjenner historiene og vet at Gud fullførte sine planer til slutt, selv om de fleste han inviterte aldri fikk være med på dem. Historien har en merkelig tendens til å gjenta seg, også i dag. Gud har fortsatt gode planer for sitt folk og vil la oss innta stadig nytt land. Men er vi villige til å ta steget inn i det ukjente eller vil vi helst tilbake til det som er trygt og forutsigbart?

Mennesker har en Gudgitt trang til å søke trygghet. Dette er godt og viktig. Men som alle andre gode menneskelige karakteristikker, når trygghetsbehovet ikke blir satt under Jesu herredømme, blir det synd. Det kan hindre oss i å gå inn i det som Gud har for oss.

Hvilke planer har Gud for sitt folk i Norge i dag? Han lærte oss å be «La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.» Gud vil at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.» (1.Timoteus 2,4) Og han har bedt oss om å gjøre vårt folkeslag til hans disipler. Vi vet ikke hvordan han vil gjøre dette, men vi kan regne med at han har tanker og planer.

Når vi drømmer om hva som kan bli, havner vi ofte i fortiden. Vi vil ha vekkelse, men den skal helst se ut som de vekkelsene vi kjenner fra gammelt av. Vi vil ha flere folk i menigheten, men vil ikke ha forandring. Historien viser oss at Gud vil oftest gjøre ting på sin egen måte: «Se, jeg gjør noe nytt.» (Jesaja 43,19) Og dette har til enhver tid utfordret hans folk.

Pandemien i 2020 og 2021 utfordrer menigheten som aldri før. Det som vi mestrer best, det vi er mest trygge på har blitt tatt fra oss. Vi har måttet lære å klare oss uten gudstjenester, søndagsskole og ungdomssamlinger. Det er nettopp dette vi som deltar i Agenda1 lærefellesskap har forberedt oss på. Vi vet at menigheten består av mennesker, ikke bygninger eller arrangementer. Og vår primæroppgave er å utruste folk til å leve hver dag som etterfølgere av Jesus, ikke bare til å gå i kirken. Men selv om vi forstod konseptet, har det ikke vært like enkelt å leve dette ut i praksis.

Kirken i dag er i en slags ørkenvandring. Hva ligger foran? Hvordan blir det når samfunnet blir gjenåpnet? Kommer folk tilbake? Vil nye mennesker bli trukket til kirken? Fristelsen er, som alltid, å gå tilbake til det som er trygt og kjent. Vi gjør det samme som før og håper at folk vil komme tilbake. Med andre ord, vi drar tilbake til Egypt.

Men vil vi tilbake til det vi hadde før, om det nå er mulig? Det hadde neppe vært bedre for Israelsfolket å dra tilbake til slaveriet i Egypt. Var menighetslivet vi hadde før Korona så bra at vi vil ha det tilbake? Virkeligheten er vel at kirken i Norge har lenge vært i dårlig stand. Synkende tall og engasjement, færre som bekjenner troen på Jesus, økende sekularisering i samfunnet.

Jeg tror at pandemien er en gyllen mulighet for oss som kirke til å vende blikket framover og søke Gud for å kunne bli med på det som han gjør nå. Har vi lært noe i ørkenvandringen som vi kan ta med oss videre? Kanskje vi må legge mer vekt på hverdagslivet og smågrupper? Kanskje kan digitale plattformer bli en mer integrert del av menighetslivet? Kanskje vil vi få et større fokus på å møte de behovene vi ser rundt oss i samfunnet?

Vi skal ikke tilbake til Egypt.