Same, same, but different

Du hører det fra selgere på markedet og leser det på t-skjorter: Same, same, but different. De er stolt av sin kultur. Selv om de etterligner vestlig kultur på mange måter, er de bevisst på eget særpreg. IMI Internasjonal sitt arbeid tar alltid utgangspunkt i lokale menigheter. Vi går sammen med dem og søker å etablere en felles plattform. Og vi ser hele tiden at tross forskjellene, har vi det viktigste til felles: Samme Far, samme familie, samme oppdrag

Samme Far

Guds nærvær krysser alle barrierer. Tilbedelse er universelt. Musikkstilen varierer veldig. Uvante melodier og folkemusikk akkompagnert av tradisjonelle instrumenter. Eller kanskje kjente melodier fra Hillsong, Bethel, IMI og Impuls med tekster som er blitt oversatt til nye språk. De bruker en Casio keyboard med rytmeboks og feil akkorder. Eller bare sang med en treblokk som holder takten. Likevel kjenner du at Gud er nær. Hengivelse, glede eller tårer. Inderlig takk og bønn. Eller stillhet.

Vi har samme Far. Det er ikke religion eller ritualer som samler oss. Det er vår relasjon til Gud som binder oss sammen når vi står i tilbedelse i Hans nærhet. Og vi møter Ham gjennom Hans ord, i forskjellige språk, men med samme betydning.

Samme familie

Jeg får stadig vekk den samme opplevelsen når jeg møter menighetsledere og kristne fra nye kulturer. Det er som å oppdage en familie jeg ikke visste jeg hadde. Kulturene kan være svært forskjellige. Hvordan skal jeg respondere når jeg blir tilbudt stekte insekter og larver i Laos eller invitert til å kle meg naken og drikke øl i badstuen med pastoren i Finland?

Det er jo en objektiv sannhet: når vi har samme Far, så er vi søsken, vi er familie. Men det er forunderlig hvordan det også oppleves slik med kristne fra hele verden. Smilene, øyekontakt, håndtrykkene og latteren - det kommer fra hjertet. Det er ikke oss og dem. Det er vi.

Vi hører sammen i Guds familie, og det innebærer at vi ønsker det beste for hverandre. En kjerneverdi i alt vårt arbeid er anerkjennelse. Vi leter etter gullet i andre og anerkjenner at de har fått noe unikt fra Gud. Vi kommer ikke for å fortelle andre hva de trenger, men for å oppdage sammen hva Gud allerede har gitt dem og hjelpe dem til å se hvordan de kan bruke det til Guds ære. Og relasjonen er gjensidig. Vi kommer alltid hjem rikere enn da vi reiste.

Samme oppdrag

Vår gode venn, Alan Hirsch, bruker ordet communitas for å beskrive dynamikken som oppstår når vi er på oppdrag sammen. Slik som å spille på samme fotballag i en viktig kamp eller å male et hus med et team under en Godhetsaksjon. Når vi reiser rundt i verden, treffer vi andre menighetsledere som står i frontlinjen i kampen om å vinne sitt folk og sin nasjon for Jesus. Deres oppdrag er vårt oppdrag. Metodene for å dele evangeliet er veldig annerledes. De snakker om Jesus på scener foran tusen mennesker, i husklynger mellom rismarkene med en storfamilie eller på tomannshånd med både familiemedlemmer og fremmede. De helbreder syke, driver ut onde ånder, plukker søppel og leker med barna. Men vi finner hverandre i drivkraften på å nå ut, selv om metodene kan variere.

Vi har samme oppdrag:

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. (Matt 28,19) Og når vi jobber målrettet sammen, deler prinsipper, verktøy og erfaringer, heier på hverandre og utfordrer hverandre, kommer vi alle lenger. Vi opplever communitas.

På denne måten ser vi at en liten menighet fra Vestlandet kan, sammen med andre menigheter fra Norge, bety en forskjell for menigheter og ledere over hele kloden. Oppdraget er altfor stort for at noen av oss kan klare det på egen hånd. Men når vi står sammen som familie på tvers av kulturer, med samme Far som virker i oss og gjennom oss, da er alt mulig!