Spenning gjør’kje farlig

‍Hvorfor oppstår spenning i en kirke?

‍I IMI-kirken har vi et ønske om å være med på det Gud gjør, vi vil gjøre Guds godhet tilgjengelig og fullføre Guds oppdrag. Det fører til mye bra og som en naturlig del av dette øker spenningsnivået. Enhver menighet og organisasjon som vil noe må leve med endring. Noe kjært må legges ned, for å gi plass for noe nytt. Endring skaper ofte spenning.

Økt spenningsnivå kan også komme fra forskjellighet i en gruppe, og ikke minst mellom ledere.  I Bibelen beskrives det fem ulike typer. Ef 4, 11: «det var Jesus som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.»

Det er overveldende hvilke konsekvenser et slikt femfoldig mangfold gir: utrustning av hele kirka, enhet, kjennskap til Gud, modenhet og å få hele Kristi fylde.

Men disse fem kan til tider virke som rake motsetninger. Når alle fem er i funksjon samtidig, på samme sted, i samme diskusjon eller prosjekt, da blir det ofte et høyere spenningsnivå. Da er det fristende å ikke gi alle fem plass. Minuset med å begrense mangfoldet er at man da mister mye viktig innsikt og ulike former for slagkraft og gjennomføringskraft. Er det mulig å se for seg at både mangfoldet og den medfølgende spenningen kan virke sammen?

Det finnes helt sikkert mange flere grunner for at spenningsnivået i en kirke blir høyt. Felles for dem vi har nevnt her, er at en menighet som vil fullføre misjonsoppdraget ikke kan eller bør velge bort det som også skaper spenning. Hver kirke, gruppe og menighet trenger et femfoldig driv. Vi trenger å gå inn i endringsprosesser, vi trenger å følge Gud inn i det han har for oss i denne tid. Å skulle velge dette bort fordi det også gir høyt spenningsnivå er ingen god løsning.

Hvordan takler vi dette i IMI-kirken? ‍

Martin og Irene Cave har ledet oss fra en liten bedehusforening til en stor menighet på foreløpig ca 1200 medlemmer. Vi har høyt spenningsnivå rett som det er. Martin og Irene har med vilje satt opp lederteam med stort spenn. Det første de sier når det smeller er: «det gjør’kje farlig». Skulle bare mangle at ikke hyrden og læreren som bl.a konsoliderer og apostelen og evangelisten som bl.a vil nå enda lenger ut til tider har høy grad av spenning. «Det gjør’kje farlig». Det er et viktig sted å begynne. For spenning trenger ikke å være farlig. Samtidig har lederskapet i IMI-kirken vært flinke til å utfordre oss på personlig modenhet når vi frimodig er oss selv. Som aposteltype får jeg f.eks stadig utfordring på å bli visere i måten jeg trøkker på, mens hyrdene får utfordring om å tillate at ikke alt er trygt før vi beveger oss inn i det ukjente.

Spenningen er helt reell og spenningsnivået vårt kan til tider høres når det smelles med dører i frustrasjon. Det gjør fremdeles ikke farlig, men klart at vi må snakke oss til en bedre måte å fungere på.

Men i den prosessen så må vi ikke miste noen. Som apostel opplever jeg det til tider slitsomt å «alltid» være han som skaper frustrasjon hos andre. Det er fristende å gi opp. Det er verdt å merke seg at aposteltyper og evangelisttyper ikke lenger er i kirka, men har startet en hotellkjede, politisk parti, bistandsorganisasjon, sin egen kirke eller et eventbyrå. Vi kan tenke at vi er lei av å få skylda når folk kjenner frustrasjon. Jeg sier det med glimt i øyet, men det er urettferdig å se alle hyrde- og lærer-prestene, som «aldri» kommer i trøbbel med menighetsrådet, selv om «ingenting» vokser, men vi som brøyter nytt land og setter opp helt vanvittige store ting, før eller siden blir tatt hardt.

Fra hyrdene er det slitsomt med disse som alltid skal videre, som skal tukle med det kjente, som ikke har tenkt nok på hvordan man tar vare på folk.

I alt for mange menigheter har spenningen gjort at femfoldigheten er redusert til tofoldighet.

Det har vi ikke råd til. Vi er nødt til å finne veier gjennom spenning og forskjellighet.


Feire spenning:‍

Å få en kultur hvor spenning og forskjellighet ikke gjør farlig, øker sjansen for at spenningen kan bli en byggende faktor istedenfor en paralyserende faktor.

På hvilken måte er spenning bra? Spenning mellom f.eks ledere kan i mange tilfeller være et tegn på at ulikheter tar plass. Alternativet kan være at bare en type ledere vinner frem, mens hvis det er spenning, så er det et tegn på at flere ulike ledertyper er på banen. Det er i utgangspunktet bra fordi denne forskjelligheten trengs for få til løsninger som et mangfold av folk kan forstå og slutte seg til.

Når mangfoldig lederskap ønskes og gis plass, får man perspektiver fra ulike vinkler.

Vår vei har vært å både anerkjenne de andres styrker og aktivt etterspør hverandres perspektiv. Hvordan ser dette ut fra en hyrdesperspektiv? Hva ser du som er grundertype/aposteltype? Eller man kan selv ta ordet og spørre: har dere lyst til å høre om hvordan denne saken ser ut fra en lærers perspektiv? Gode ledere sikrer at hele femfoldigheten får spille inn sine perspektiver, dette kvalitetssikrer resulatet.

Samtidig har vi sett at mangfoldet gjør at noen egner seg best i idefasen, i oppstart, mens andre igjen trenges for å få på bordet alt som må løses for at prosjektet skal lykkes. Når vi har trygghet i dette så senkes ofte spenningsnivået. Noen trengs for å stake ut en kurs over den breie elva, andre trenges for å finne frem til steiner man kan trø på for å komme tørrskodd over. Å snu på denne rekkefølgen kan paralysere organisasjonen. Hvis de som er flinke til å se alt som taler imot, alt som må løses først, er de som skal starte opp en endringsprosess, vil det sjeldent bli til noe som helst. Et momentum/en åpen dør eller mulighet vil for lengst være over/lukket når en hyrde/lærer styrt av struktur er klar til å sette i gang. En avklaring av ulike faser og dens oppgaver, vil hjelpe til at forskjelligheten blir byggende.

Når spenningsnivået mellom to rake motsetninger er lavt, kan det tyde på at minst en av dem har trukket seg tilbake. Derfor bør vi feire spenningen. Det gjør vi ved å stoppe opp litt når vi kjenner at spenningsnivået stiger.  «Oj, sier vi, nå har vi litt temperatur her, det er bra, det må vi feire, da er vi der vi skal være!» Da gir vi hverandre en liten pause som gjør at spenning ikke får utvikle seg destruktivt, men vi blir minnet om at vi trenger hverandres forskjellighet og møter det med takknemlighet.

Av Terje Høyland og Jin-Samuel Gare Nilsen