Tar du ansvar for ytringene dine?

Det finnes mange aktører som tilbyr kanaler å publisere seg selv og sine meninger i, for eksempel Twitter og Facebook. Makten som disse tilbyderne har, er det du og jeg og alle andre som gir dem. At disse er privateide selskap, gir en utfordring for blant annet personvern og sensur. På den annen side gir det nesten uante muligheter for å spre ideer verden over og påvirke andre mennesker. Det gir hver og en av oss et visst ansvar.

I tradisjonelle aviser kan man blant annet sende inn leserinnlegg. Disse blir vurdert av en redaktør før de kommer på trykk. Hvis det er hatprat, løgn eller krenkende ytringer, blir innleggene som oftest avvist, fordi avisen av prinsipielle eller økonomiske årsaker ikke ønsker å gjøre seg til plattform for disse ytringene. Noe har med norsk lov å gjøre, og noe har med et visst etisk kompass å gjøre. I tillegg har de fleste norske aviser noe som kalles «Vær varsom-plakaten». Det går blant annet på at en skal være varsom med å publisere noe som kan skade andre eller oppmuntre noen til å skade seg selv. Dette betyr ikke at ansvarlige redaktører ikke gjør feil, men det betyr at de må stå til ansvar for sine feil.

På sosiale medier er vi alle våre egne redaktører, og det er ikke det samme som å sitte i strikkeforeningen eller på lunsjrommet på jobben og buse ut med alskens ufiltrerte hjertesukk. Ansikt til ansikt blir vi ofte korrigert eller i verste fall ignorert. På sosiale medier har vi ingen kontroll på hvem som ser hva vi skriver eller når de ser det. Vi vet ikke hvilken sinnstilstand de er i, og de kjenner ikke konteksten det ble sagt i. Vi aner ikke hva de gjør med våre ord. Og veldig ofte slipper vi unna ansvaret.

Den siste tiden har i alle fall min Facebook-feed blitt overfylt av en meningskrig mellom henholdsvis Trump-tilhengere og Biden-leiren og ulike meninger om Covid-19 og vaksinering, for å nevne noe. Mye virker fornuftig, men noe er dessverre helt forskrudd og potensielt skadelig.

Et ytterligere problem oppstår når velmenende, oppofrende og på alle måter snille kristne mennesker gjengir eller ytrer ting som muligens kan skade eller krenke andre (uten at det er meningen, forhåpentligvis), eller som kan legitimere andres voldsbruk eller hatefulle ytringer (uten at det heller er meningen). Problemet med det er at mange generaliserer og begynner å tro at a) Kristne er dumme, b) Kristne er onde eller c) Kristne er både onde og dumme. Hvilket «evangeliseringsklima» skaper så det?

Så er det selvsagt legitimt å ha sterke og klare meninger, stå opp for sannheten, være et lys i mørket, beskytte de svake og kanskje til og med avsløre falskhet og hulhet i «tidsånden». Det er vel og bra, men vi har alle et ansvar for hvordan vi tiltaler og omtaler andre, og for hva vi bringer videre, enten det er meningen eller ikke.

Når Jesus underviser om Guds rike, bruker han blant annet bildet av et frø og bildet av en surdeig. Det begynner lite, men vokser seg gradvis stort og gir frukt, og gjennomsyrer omgivelsene med det gode. Ethvert vennlig ord, ethvert «takk» og ethvert «unnskyld, jeg tok feil» er frø sådd. Om de faller i god jord alltid, har vi ikke kontroll over, men vi har ansvar for å så ut.

Jeg lar Paulus avslutte dette blogginnlegget: «Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»(Filipperne 4,8)