Tause kristne?

«Hvordan bestemmer dere hvilke saker menigheten skal mene noe om i offentligheten?» Spørsmålet kom fra en av studentene på IMI Instituttet. En viktig del av mine timer med studentene er nettopp spørsmål og svar, hvor de får anledning til å bruke teologien de lærer, og stille spørsmål om hvordan denne kan anvendes i praksis.

Spørsmålet fikk meg til å tenke på møtet med en lokal politiker tidligere i høst. Marie Ljones Brekke (KrF) fortalte at hun ofte opplever at kristne velgere utfordrer henne på hvorfor hun og andre politikere, ikke er mer tydelige i endel saker. Så sa hun noe sånt som dette: - Noen ganger spør jeg tilbake hvor mye de hører om dette i menighetene sine. Svarene jeg får gir meg lyst til å utfordre dere på å snakke mer, også i menighetene, om en del verdispørsmål dere vil at politikerne skal være tydelige på.

En viktig del av mitt svar til studenten er at vi sjelden vil ta ordet i det offentlige rom i saker vi ikke også har en praksis på. Som kirke ønsker vi ikke bare å representere en av mange meninger, men å kunne snakke med utgangspunkt i et liv og en praksis. Ord sammenholdt med gjerninger. For oss i IMI-kirken vil et eksempel være vårt engasjement for mennesker som er nye i landet vårt. Vi har engasjert oss i disse menneskene liv. Derfor har vi også frimodighet til å løfte fram viktige anliggender i den offentlige samtalen på dette området.

En sak det lett kan bli taust rundt er kampen for menneskets verdi. Den pågår på flere hold, men et grunnleggende punkt vil alltid være spørsmålet om de mest sårbare, vernet om ufødte liv, og kampen for barns rettigheter.

Den siste tiden har jeg lest Erik Lundes bok «Uønsket», som nettopp går inn i kampen for menneskeverdet. På glimrende vis tar han for seg noen farlige ideer som finnes i verden rundt oss og utfordrer synet på alle menneskers unike verdi. Boka er et godt eksempel på at vi trenger stemmer som så klart og godt deltar i den offentlige samtalen.

Når det mange ganger blir tausere enn det skulle vært rundt kampen for menneskeverdet kan grunnene være flere. Kampen om abortlovgivning kan oppleves som en tapt sak. Spørsmål om bioteknologi kan oppleves så innfløkt at en ikke riktig får grepet om det. Pluss at en ønsker ikke å legge stein til byrden for mennesker som har tatt vanskelige valg.

Men hva vi kan gjøre i disse sakene? Nettopp for at kirkas ord ikke bare skal bli en av mange meninger, men ord forankret i praksis. Et møtepunkt jeg tidligere i år hadde med en gruppe fra Jørpeland stort inntrykk! De kaller seg «I mammas mage», og består av frivillige fra flere menigheter i bygda. Sammen bidrar de både med utstyr, praktisk hjelp og omsorg i møte med unge jenter som blir gravide. I en artikkel som nå er publisert hos Menneskeverd forteller to jenter om hvordan støtten fra «I mammas mage» hjalp dem til å velge å beholde barnet når de ble gravide. Fantastisk! (Les gjerne artikkelen her: https://www.menneskeverd.no/2017/10/04/fristed-stotte-unge-modre/)

Jeg håper at historien fra Jørpeland sår ideer hos mange andre av oss. Og jeg har tro på at kirkas stemme i det offentlige skal være viktig, når ord og praksis får stå sammen i å vise gode alternativer.