Under overflaten

For et par uker siden tok Harald Eia i sitt program «Sånn er Norge», opp hvorfor langt færre nordmenn tror på Gud nå enn for noen tiår siden. I 1947 oppga 85 prosent av alle nordmenn at de trodde på Gud, mot 30 prosent i 2019. Samme år sa 48 prosent av oss nordmenn at de ikke tror på Gud. Så skal det sies at Eia samtidig synliggjorde at antall troende i verden som sådan øker.

Selve tallene er dyster lesing for de av oss som driver med kirke, men like fullt ikke så mye å diskutere på. Forklaringen på hvorfor det er slik, har derimot skapt noe mer debatt, i alle fall i de kristne mediene. Eias forklaringsmodell er at det skyldes at vi har det så trygt, at vi ikke trenger en Gud å støtte oss på. Andre har blant annet pekt på mangelen på overføring av tro mellom generasjoner som en bedre hovedforklaring.

Når jeg bringer det opp i denne bloggen, er det imidlertid ikke for å kaste meg inn i den diskusjonen, men snarere for å spørre om hva slike tall og nyheter gjør med oss.

For dette er langt fra det eneste oppslaget de senere årene som forteller en historie om kristen tro i tilbakegang, både i vårt eget land, men også i vår del av verden. Andre tall og trender gir også grunn til å se for seg at klimaet for å målbære kristen tro og sannheter kan bli langt mer utfordrende i tiden som ligger foran oss.

På den ene siden: Vi trenger å forholde oss til slike tall og trender. La dem utfordre oss. Spørre hva de betyr for oss som kirke, og som etterfølgere av Jesus. Å lukke øynene for realiteter er ingen god vei i lengden.

Og samtidig: Vi må også spørre oss selv hva slike tall og trender gjør med oss, og vår frimodighet. Og om dette er den eneste historien vi skal la lyde.

La meg ta en omvei via historien om Nikodemus. En nokså kjent fortelling fra Johannesevangeliet om en fariseer og rådsherre som kommer til Jesus om natten, for å snakke om tro. Nøyaktig hvorfor han kommer om natten vet vi ikke. Ofte er det gjort et poeng av at han ikke ville bli sett av andre. Meget mulig at det stemmer. Eller kanskje han var en brobygger, som ville se om hans egne og Jesus kunne finne en felles vei? Eller at det var om natten han og Jesus hadde best tid til slike samtaler? Sikkert vet vi ikke.

Det vi vet, er at de får en åpen, direkte og utfordrende samtale om hvem Jesus er, hvor han kommer fra, og hvorfor han er kommet. En samtale som blant annet har gitt oss det mest siterte bibelverset vi har, den lille bibel.

La oss gjøre et tankeeksperiment: Hvordan ville denne samtalen sett ut om Jesus og Nikodemus hadde møttes i fullt dagslys, på en offentlig arena? Det vet vi selvsagt ikke, men det er all grunn til å tro at den ville vært annerledes. At Nikodemus måtte vært langt mer tilbakeholden og forsiktig, grunnet sin posisjon. Det hadde nokså sikkert blitt et helt annerledes møte.

Bli med meg på en avstikker til: Litt tidligere i høst snakket jeg med en menighetsleder som hadde hatt oppstartsfest i kirka si, og i løpet av kvelden møtt 5 personer som hadde kommet til tro på Jesus de siste månedene. Jeg snakket med en annen som fortalte at han i huskirka si har folk som både er blitt kristne de siste årene, og noen som enda ikke er det, men er underveis. Denne uka hørte jeg ei fortelle om hvordan hun har bedt for en venn i mer enn 10 år, uten at denne vennen har vist noe som helst tegn til interesse for tro, men ved et besøk nylig lå plutselig både en bibel og ei kristen bok framme.

Jeg kunne gjort lista lengre, men nå er vi framme ved midt poeng: På samme måte som samtalen mellom Jesus og Nikodemus nokså sikkert ser annerledes ut i det offentlige rom med fullt dagslys, enn i det private rom en sen nattetime, så opplever jeg også at det finnes en fortelling om nordmenns forhold til tro på overflaten, og en under overflaten.

Statistikker og tall er der, og verken kan eller skal fornektes. Men de kan lett ende opp med å brukes på en måte som tar fra oss frimodigheten. Som får oss til å fortelle oss selv en historie om at menneskene rundt oss ikke er interessert i det vi tror på. At det er like greit å (for)bli tause, og holde på med vårt i det stille.

Da trenger vi å lytte oss inn på historiene som ligger under overflaten også. De som forteller om mennesker som kommer til tro, om kolleger som er mer åpne for å snakke om livet og troen enn man skulle tro. Formens fortellingen på overflaten forteller om en nedadgående trend fra 1947 til2019, forteller historiene under overflaten oss at det fortsatt er mange nordmenn som er åpne for å snakke mer om Jesus.