Vær med og bygg neste generasjon

Det siste året har jeg hørt to unge jenter reise seg i et møte for å gi sitt hjertesukk til den voksne delen av forsamlingen. Budskapet var tydelig: ”Vi trenger en foreldregenerasjon som våger å involvere seg. Vi trenger dere også når vi tilsynelatende viser at vi ikke gjør det!” 

Jeg tror ikke dette er to enkelttilfeller, men stemmer i tiden som virkelig trenger å bli hørt! Jeg ønsker i denne bloggen å minne oss på denne utfordringen. Ikke glem at vi alltid har unge mennesker i vår forsamling som lengter etter å bli investert i. 

Kanskje er vi selv på et sted hvor vi lengter og ber om fornyelse, og kjenner at vi trenger påfyll?  Jeg tror at  mye av  vår fornyelse, når vi blir voksne og gamle, aller mest ligger i å være sammen med og støtte neste generasjon. Det ligger i å gi videre det vi gjennom et langt liv har fått, og se at de vi gir det til tar imot det og tar det mye lenger enn vi kanskje selv har gjort. At  vi lar oss inspirere og utfordre, og er trygghet og plattform, slik at hver enkelt får mot til  å gå på det som han eller hun er designa til. 

Vi skal slippe å sammenligne oss med våre sønner og døtre – vi skal elske de. Vi skal elske at de er vakrere, flinkere, og har mer kraft enn det vi noen gang har hatt.   

Da Hanna reiste til et annet land for å gå på bibelskole, ble hun spurt om hvilken type menighet hun kom fra. Svaret hun ga gjorde meg veldig glad: ”Jeg kommer fra en menighet med veldig mange foreldre.” Så nydelig å høre at for henne har menigheten vært familie.  

Vær  med å bygg neste generasjon!  Jeg er sikker på at du vil det, men er det lenge siden du har tenkt gjennom helt konkret hvordan det skal se ut?   Hvor er din del i dette byggearbeidet?  

Fortsett å være til stede. Som foreldre,  modeller og heiagjeng. De unge trenger mødre og fedre som vokser i dette. Som tar en mors- og fars identitet, og er villig til å lytte til sønner og døtre.  Vi må finne våre sønner og døtre som vi vil gi arven til.  40 og 50 åringer: Ikke forsvinn fra fellesskapene – vær til stede og snakk sannhet ved å anerkjenne alt det gode du ser. 

Tenker du at du ikke har betydning lenger? Tenk tilbake til når du var ung. Hvem i din menighet var viktig for deg?   

Vi har snakket mye om at neste generasjon skal bygge på våre skuldre, og at vårt tak skal være neste generasjons gulv. Å bygge på en etasje på huset, for så å rive første etasje, skjønner vi er idioti. Like stor idioti er det hvis vi som foreldregenerasjon uteblir og tenker at neste generasjon skal bære seg selv. Når mine barn blir 18, slutter jeg kanskje å oppdra de, men jeg slutter ikke å være foreldre. Det er heller ikke noe jeg kan slutte med i menighetsfamilien. Jeg tror derimot at vi ofte har hatt motsatt tendens. Vi vil gjerne mene noe om det de gjør, men gir lite av vår tid til å være til stede for å støtte og heie.   

Anerkjenn det som vokser fram i neste generasjon.  
Elsk det fram. 
Gi dem tro på at alt er mulig. 

Vi ønsker å skape fellesskap som er livsforvandlende.  Da trenger vi fellesskap hvor nye generasjoner ikke først og fremst må tilpasse seg og passe inn, men hvor de kan være med å skape det de drømmer om.  Å leve i en gjensidig anerkjennelse mellom generasjonene gir hvile og plass til at Gud kan virke.